En liten måkeunge tumler rundt på bakken, fulgt av foreldrenes årvåkne blikk. Den er nyklekket og hjelpeløs, og kan bare overleve ved hjelp av foreldrenes iherdige beskyttelse.

Mange misforstår måkenes adferd, og tror at de er «slemme» når de forsvarer ungene. Men uten denne adferden ville ungene vært sjanseløse. Vi ville gjort det samme, gått på med livet som innsats hvis ungene våre var truet. Og måkene ser på hvert menneske som en trussel. Det har de også god grunn til, for ikke alle er snille mot måkene og deres unger.

Det er allerede i gang, den årlige klagingen gjennom media på alt som måkene forvolder av ergrelser for ferierende nordmenn. Igjen hører vi utsagn som «de kan holde seg ved sjøen der de hører til». Og Odd Børretzens berømte måkevise blir trukket fram til det kjedsommelige.

Det er synd at folk ennå ikke har fått med seg at det ikke er livsgrunnlag for måkene ved sjøen. Vi har fisket opp så mye av tobisen og annen overflatefisk som de er avhengige av at måkene er blitt tvunget på næringsflukt. Vi må selv gjøre noe for å få dem tilbake til sjøen. Vi kan ikke fortsette å tømme havet og forvente at måkene skal bli værende der og se ungene dø i reirene. Det skjer i mange sjøfuglkolonier hver sommer. Dette er en av grunnene til at fire av seks måkearter er rødlista og totalfreda. Fiskemåke, hettemåke, krykkje og sildemåke er alle arter som er i sterk tilbakegang på grunn av menneskelig påvirkning.

Når det gjelder Odd Børretzen, så hatet han ikke måker. Han uttalte følgende:

"Å utsette måker for lidelse og forfølgelse fordi man irriterer seg over dem, er det bare virkelig tankeløse mennesker som kan gjøre. Det er vel slike som ikke forstår ironi heller, men bruker ethvert påskudd for å forfølge uskyldige dyr. Måker er som det meste i naturen, en del av naturen, av fjorden og kysten og havet og alt det jeg elsker. Derfor elsker jeg måser."