Høyre-politikerne Anne Berit Figenschau og Vanja Terentieff kommer med et merkelig tilsvar til vårt innlegg der vi kommenterte Høyres fem punkter som partiet lanserer for eldreomsorgen i Tromsø. De to velger å svare på våre utfordringer med flåsete og usanne karakteristikker av Arbeiderpartiets politikk, noe vi på ingen måte tenker å besvare på samme vis.

Vårt anliggende er ganske enkelt å peke på at de fleste punktene Høyre melder inn som sine satsinger, allerede er innført i Tromsø kommune – som hjemmebesøk til eldre og aktivitetsledere som sørger for at beboerne på sykehjem kan være aktive, ut fra egne ønsker og muligheter. I tillegg vil vi nevne at nåværende kommuneledelse med Arbeiderpartiet i spissen, har tatt tilbake kjøkkendriften ved sykehjemmene, etter det borgerlige byrådets mislykkede privatiseringseksperiment for denne virksomheten. Nå har kommunen ansatt egen ernæringsfysiolog og sykehjemmene har egne kostverter som sammen bidrar til høy kvalitet på maten og trivsel rundt måltidene.

Høyre er selvsagt klar over de demografiske utfordringene vi står overfor i hele den vestlige verden. Vi kommer til å bli flere eldre som lever lengre og færre yngre til å yte omsorg. Da gjelder det å ha tilstrekkelig og riktig fagpersonell som kan gjøre jobben. Regjeringen har nå tatt initiativ til et løft for alle fagarbeidergrupper som er relevante i helse- og omsorgstjenestene, med spesiell vekt på helsefagarbeidere.

Det skal også utdannes flere sykepleiere, og arbeidet med en heltidskultur skal intensiveres. Regjeringen har meldt at det også vil komme endringer i fastlegeordningen for å sikre bedre rekruttering av nye leger, samtidig som pasienter som trenger mer tid skal få det.

Regjeringen vil styrke Husbankens rammer for investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser fra og med neste år – en ordning som for øvrig ble innført av den forrige rødgrønne regjeringen. Den nye bo-trygt-hjemme-reformen, med hjelp til eldre for tilpasning av egen bolig og økte bevilgninger over Husbankens rammer, vil styrke det forebyggende og helsefremmende arbeidet for den eldre befolkningen og gjøre det mulig å bo hjemme lengre for de som ønsker det.

Da er det ganske nedslående å lese at de to Høyre-politikerne i sitt innlegg snakker ned en så viktig satsing som dette.

Men det skjer mye nyskapende også her i vår kommune. For halvannet år siden foreslo Arbeiderpartiet i helse- og velferdsutvalget at kommunen skal utarbeide en plan for rekruttering og stabilisering i helse- og omsorgssektoren. Planen er nå ferdig og tiltakene som er lansert har vakt oppsikt også utenfor Tromsø.

Målet er at ansatte skal ha det bedre på jobb, at satsingen skal være økonomisk bærekraftig – og, ikke minst, at innbyggerne skal få bedre tjenester. Noen av satsingene er: kr 70.000 i en engangssum med to års bindingstid for en ansatt i helse- og omsorgssektoren, økt satsing på kompetanse og skolering, reiseutgifter dekket, økt lønn for ugunstige arbeidstider og kompensasjon for å være mentor for nyutdannede og studenter.

Hva er så Høyres svar? Det forunderlige er hvordan det største borgerlige partiet her til lands klamrer seg til en privatiseringsidé som har vist seg å ikke fungere. Det finnes ingen kunnskapsbasert viten om at privatisering hjelper i de mest sårbare tjenestene som eldreomsorg. Det borgerlige byrådet i Oslo hadde i sin tid et tyvetalls private leverandører av hjemmetjenester. Etter hvert sto både eldre og deres pårørende fortvilet fram og meldte om hvor vanskelig det var å velge riktig og at det var umulig å velge om igjen dersom man var uheldig med sitt første valg. Det ble også avdekket at flere private kommersielle drivere i hovedstadens eldreomsorg hadde latt være å melde avvik, med begrunnelsen at dette var «forretningshemmeligheter».

I Tromsø ville det forrige, borgerlige styret gjøre valgfrihet til en fanesak, og lot private kommersielle aktører drive deler av eldreomsorgen. Men den valgfriheten skulle vise seg å ikke være for alle. Kun sentrumsboende eldre kunne velge en privat løsning – det ble selvsagt mindre fortjeneste for de kommersielle driverne med kjøring ut i kommunen. Heller ikke nattjenester ble innlemmet i de private tilbudene. Legger man så til at de private aktørene ikke hadde mottak for trygghetsalarmer, skjønner man fort at dette eksperimentet ikke var bærekraftig på sikt.

Helse- og omsorgstjenestene er arbeidskraftintensive. Så mye som 80 til 85 prosent av kostnadene er knyttet til lønn og pensjon, resten er faste utgifter. Da burde det være innlysende at det utbyttet en privat kommersiell aktør forventer av virksomheten må tas på lønn, pensjon og bemanning i virksomheten. Og da må vel selv Høyre gå en runde med seg selv og spørre; duger denne politikken i en tid der knapphet på helsepersonell vil bli den store utfordringen? Vi tror svaret gir seg selv. Det er Høyre som er tilbakeskuende, ikke Arbeiderpartiet.