Det er umulig å ikke la seg imponere av Jonas Gahr Støre. Veltalende, lynende intelligent, pen og samtidig en veldig «likandes kar». Hans CV før han ble politiker gruser også alle hans konkurrenter. Han gikk på det som anses som verdens høyest ansette skole, Institut d'études politiques de Paris, sammen med en rekke av verdens statsoverhoder, og kom ut med den beste avgangskarakteren av samtlige. Han var også innom London School of Economics og Harvard Law School, før han begynte et yrkesliv som gikk via Verdens helseorganisasjon til jobben som generalsjef i Røde Kors Internasjonalt. Vi snakker om «en norsk Obama». Selv jeg ville ansatt ham, selv om ansettelseskravene i iTromsø er knallharde.

Utenriksministerjobben var som skreddersydd for en statsmann av hans kaliber. Og ingen hater vel en utenriksminister, i alle tilfeller. I Knut Frydenlunds dager, var utenriksministerjobben en særs krevende balansegang mellom å sette foten ned i forhold til Sovjetunionen, samtidig som man ikke skapte for store bølger. I våre dager, kan det virke som en «vandring i parken». Alle som besitter stillingen, blir populære. Jan Petersen, Thorvald Stoltenberg, Espen Barth-Eide – ingen nevnte vel dem i negative ordelag i sine utenriksministerperioder. Selv Børge Brende ble rangert som en av de mest populære ministerne i en undersøkelse nylig. I praksis går jobben i dag mye ut på å reise rundt og dele ut penger. Og ingen blir vel upopulære av det.

Den eneste virkelig krevende saken i Jonas’ utenriksperiode, var Muhammed-tegningene. Han ønsket åpenbart å dempe konflikten, og bøyde kappen etter vinden, selv om dette i praksis ville si at man kastet ytringsfriheten over ripa. Ro ble det i alle fall. For en stund.

Som helseminister, fikk Gahr Støre mer motbør. Men selv her, kom han ut med æren noenlunde i behold, på tross av at stillingen er nærmest en Urias-post for en politiker. Det ironiske er at den ordentlige motbøren først startet mens han var i opposisjon. På samme måte som med Obama, mobiliserte høyresiden hardt for å finne kryptonittet som kunne svekke ham. Og det var ikke så lett. Men der Obamas resultater, med halvering av arbeidsledigheten og forbedring av økonomien, reddet ham, har ikke Gahr Støre i opposisjon kunnet reddes av noe lignende.

Det mest vellykkede kallenavnet på ham – «tåkefyrsten» – har også vist seg å være drepende effektivt. At han vel strengt tatt er en av de klarest talende politikerne på Tinget, ser ikke ut til å spille noen rolle. Spør folk på gata hvem de tenker på når de hører ordet «tåkefyrsten», og jeg garanterer at alle svarer det samme. Selvsagt var Støre for vag i Muhammed-karikaturstriden, og etter min mening var han også for feig når det gjaldt å hevde vår rett til full ytringsfrihet. Det samme gjaldt mesteparten av politikerne og store deler av den unnfallende pressen. Den gang. Når man etter en massakre i et tegneserieblad plutselig får debatten på nytt, har imidlertid de fleste snudd, mens Støre får svi for sine uttalelser.

Man skulle ikke tro at slike småting kunne skade en så vidt uovervinnelig mann, men i det siste har «Jonas-effekten» vært synonymt med kraftig tilbakegang. På rekordtid har Ap rast fra 43 til 32,2 prosentpoeng. Mannen som ni av ti ønsket som statsminister i 2010, kan nå ende opp med å velte Arbeiderpartiets overtakelsesplaner i Tromsø. Helt sikkert er det at Støres form inn mot valget vil bli avgjørende for de rødgrønne – både her i kommunen og på landsbasis. Tror også kampanjen «Ikke mobb superhelten min» burde vurderes av «arbeidarrørsla».