Hvis Bymisjon ikke fantes, ville han som hører stemmen sin bare en gang i uka, og det på «sang og suppe», bli helt stille. Hvis Bymisjon ikke fantes ville hun som ikke har noen pårørende, virkelig ikke ha noen.

Hvis Bymisjonene ikke fantes, ville Tromsø ha merket det?

Butikkene som selger mat, saker og ting, klær og sko ville ikke kjent forskjell. Kinoen, teatersalene, konsertlokaler og restauranter ville hatt publikum. Politiet hadde ikke fått merkbart mer å gjøre og de som trenger sosialhjelp ville fått det. De som ruser seg ville fortsatt med det. De som ringer den selvmordsforebyggende krisetelefonen til Kirkens SOS, ville ikke kunnet ringt dit, men so what? Hadde det egentlig gjort noe?

Hva er poenget med å motivere voksne mennesker til å gå ute om natta i Natteravnsjakker for å passe på andres ungdommer?

Hva er poenget med å ha demokratiskole for kvinner i flyktninge- og innvandrermiljø? Er det tull å gi ly til bostedsløse eller varm mat til folk som er en pest og en plage? Hvorfor bruke krefter på å kle opp fattige barn med moderne og hele klær slik at den synlige fattigdommen ikke blir så synlig, – når befolkningen som helhet aksepterer at det blir større forskjeller mellom folk? Hvorfor skal vi gjøre noe som helst når det ikke gir positive resultater i et regnestykke og det ikke lønner seg?

Det er vel ikke andre sitt ansvar å sørge for at folk som ikke har mat får noe å spise? Det er vel ikke andre sitt ansvar å sørge for at et menneske erfarer omsorg, respekt og rettferdighet. Fremmede som er kommet til landet vårt skal være glad de har kommet til oss; – hvis noen av dem er misfornøyd, så kan de jo bare dra tilbake dit de kom fra, ikke sant? Avskaff alt arbeid som ikke synes og som koster penger og som ikke lønner seg.

Vi på Bymisjonen synes det er usivilisert å tenke sånn fordi det er sivilisert å fordele god helse jevnt i befolkningen. Det er god butikk å ha en frisk befolkning, men det er uøkonomisk å utføre selve jobben med å skape ei god folkehelse og få bukt med fattigdom. Stiftelsen Kirkens Bymisjon i Tromsø bidrar til at Tromsø er et sivilisert samfunn. Det er sivilisert av våre mange frivillige å bidra til at folk som strever får det litt bedre i hverdagen.

Fattigdom er stygt og usivilisert, men kostnadsfritt å utvikle. Våre frivillige er vitner til at fattigdomsbekjempelsen som Bymisjonen holder på med er sann og at innsatsen treffer medmennesker som lever med stor faktisk ressursknapphet. De frivillige og vi roper «fattigdom er kommet til byen», men hvem hører? Og vi spør oss om noen ser at vi sloss mot den. Våre frivillige har fått øye på medmennesker som strever og som er ensomme. De har førstehåndskjennskap til fattigdommen som har mange ansikter i vår by. De har mobilisert til kamp og står på vår side.

Jeg som er leder av Bymisjonen i Tromsø ser at kampen er veldig vanskelig. Det lønner seg ikke å stå på de fattiges og ustøttedes side. Vi må svekke vår kapasitet og slagkraft i kampen mot fattigdommen allerede fra i morgen, for det er for dyrt og gjøre det gratis. Det er store kostnader som skal til når man skal fordele god helse jevnt i befolkningen. Det er nok kraftfull kjærlighet blant de frivillige og oss ansatte til å holde fattigdommen på avstand. Det er nok rettferdighetssans og respektfullt pågangsmot til å få jobben gjort. Men Bymisjon kan ikke koke en eneste kjøttbolle på kjærlighet. Vi kan ikke betale en eneste lysregning med rettferdighet. Med respekt kommer vi ingen vei når vi skal tanke diesel på bilen.

Bymisjonens våpen mot fattigdom er «kunnskap», «tid», «kjærlighet», «trøst» og «lindring. Det å bekjempe den har monetære omkostninger. Det må penger til for å få betalt lønninger, strømregning, eiendomsavgift, toalettpapir, såpe, kopipapir, telys, kaffe, vaskemidler, husleie, blomster, frimerker, internett, lyspærer og alt annet som trengs i tillegg.

Når man driver og slår ned fattigdom i et samfunn som måler både det man gjør og oppnådde resultater i om det lønner seg eller ikke, så leverer Bymisjonen ikke varene. Bymisjonens arbeid lønner seg ikke.

Vi mener det på ordentlig når vi sier at vi ved å møte folk i øyehøyde selv når de ligger nede, og når vi står opp for andre, så bidrar vi til å få et sivilisert samfunn. Vi sier at vi på den måten får et samfunn med hud på som reagerer på kulde, skarphet varme og berøring. Men et samfunn kan ikke ha hud på. Det holdes sammen innenfor budsjettrammer, og innenfor disse rammene snakker Bymisjonen fattigmannens språk.

I møte med pengemakt og i kunsten å prise varer, tjenester og verdier riktig, kommer vi til kort fordi i vårt språk og i våre handlinger, så brukes ord som «raushetens formeringsevne», sosial merverdi og at «kjærligheten blir større ved å deles».

Nå vil jeg snakke pengespråk: Vi trenger penger!