Det er lett å få assosiasjoner til Bjørnstjerne Bjørnsons berømte ordtak «Skit i Norge, leve Toten», når en leser Steinar Eliassen ferske innlegg om to tusen grønne arbeidsplasser i iTromsø.

Bjørnsons nidvise handlet om stortingsmann Martin Adolf Andersen fra Toten, som var kjent for å være mest opptatt av de lokale sakene og minimalt av det nasjonale i sitt virke på Stortinget.

Som i de fleste av sine leserinnlegg, denne gang som listekandidat for SV til kommunevalget i Tromsø, fortsetter Eliassen sin utrettelige kamp mot trålerflåten. I angrepet på trålerflåten slenger han i kjent stil rundt seg med udokumenterte og feilaktige påstander. Han greier imidlertid sjelden å skjule at det han aller helst ønsker er mindre konkurranse om fiskeråstoffet, og mer og rimeligere fisk til sin egen bedrift Norfra.

Fiskebåt mener i likhet med de fleste politiske partier at det er viktig å opprettholde en differensiert fiskeflåte i Norge, som selvsagt også inkluderer trålflåten.

Trålflåten sysselsetter en stor andel av norske heltidsfiskere, og skaper betydelige ringvirkninger og sysselsetting på land. Ikke bare i fiskeindustrien, men også hos leverandørbedriftene og i skipsbyggingsindustrien. Norge har bygget opp en stor maritim eksportindustri basert på norske erfaringer med tråldrift. Svært mange av de utenlandske trålerne som er levert de siste årene er designet og bygget i Norge. Det er også viktig å understreke trålflåtens viktige rolle med tilstedeværelse i nordområdene for håndhevelse av norsk suverenitet.

Eliassen ser bort fra at det bare er trålerne som kan høste flere av de fiskeressursene som Norge rår over. Dette gjelder blant annet rekefisket i Barentshavet, som skaper betydelige ringvirkninger, ikke minst i Eliassens region. Mister trålerne noe av torskekvotene, som gir størst dekningsbidrag også for torskerederiene, faller grunnlaget for fornying og satsing på rekefisket langt på vei bort. Eliassens og SVs oppskrift med omfordeling av torskekvoter for å skape nye arbeidsplasser, vil sannsynligvis gi det motsatte resultat.

Steinar Eliassens påstand om at kvoter er flyttet fra kystflåten til trål er ikke riktig. Det er heller ikke riktig at råstoffet fra trålerflåten blir eksportert ubearbeidet. Store deler av klippfiskindustrien i Norge bruker fryst kvalitetsråstoff fra trålflåten i sin produksjon. Også mange av de gjenværende filetbedriftene bruker råstoff fra trålflåten i sin produksjon.

Det er en målsetting å øke bearbeidingsgraden av fisk i Norge, men det forutsetter selvsagt at fiskeindustrien er konkurransedyktig og har markedsadgang for bearbeidde produkter. For en del arter og størrelser er det fortsatt mest lønnsomt å eksportere den ubearbeidet. Dette gjelder også fisk som er landet fersk, og Eliassen og Norfra er ikke noe unntak her.

Det er korrekt at trålflåten har en utfordring når det gjelder drivstofforbruket, men dette jobbes det aktivt med å redusere. En viktig forklaring på at trålerflåten kommer dårligere ut enn kystflåten skyldes at svært mange av trålerne også deltar i det mer energikrevende rekefisket, og at de fisker gjennom hele året for å kunne være en helårsleverandør til norsk fiskeindustri. Det er samtidig en målsetting at også trålerflåten etter hvert kan ta i bruk nullutslippsteknologi. Enn så lenge koster det å forurense.

Fiskebåt håper at SV etter hvert vil innse at også trålerflåten har en viktig plass i norsk fiskerinæring, og at det blir slutt på usaklige angrep mot rederiene og de mange tusen kvinner og menn som har sin arbeidsplass i tilknytning til norsk trålnæring. Fiskebåt sin dør er alltid åpen for den som ønsker informasjon og saklig diskusjon om norsk fiskeripolitikk.

Vi har imidlertid små forhåpninger til å endre Steinar Eliassen sitt syn på norsk tråldrift.