Det er svært positivt at ordfører Wilhelmsen er opptatt av grønne arbeidsplasser.
For noen dager siden lovet han, sammen med næringsministeren, å bruke milliardbeløp på å skape to tusen grønne arbeidsplasser i Tromsø og i regionen.
I SV har vi for lenge siden oppdaget at det er mulig å skape grønne arbeidsplasser, uten å bruke en eneste skattekrone.
Nordnorsk fiskeindustri er et eksempel på grønne arbeidsplasser. Fiskeindustrien har betydelig uutnyttet kapasitet, men mangler råstoff av slik kvalitet at det er mulig å skape lønnsomme arbeidsplasser.
Løsninga er snublende nær. Det er bare å sørge for at de CO₂-spyende trålerne slutter å fange fisken vår.
Fiskekvotene kan enkelt føres tilbake til den langt mer klimavennlige kystflåten hvor trålerne opprinnelig hentet sine kvoter fra. Trålere har fire-fem ganger større klimagassavtrykk enn kystflåten. (Dersom man regner inn det som trålere frigjør av metan fra havbunnen, blir fotavtrykket langt høyere).
Flytting av kvoter fra kystflåten til trålere skjedde i sin tid for at man mente at trålerne var best i stand til å sikre sysselsetting og bosetting langs kysten. Det har vist seg å være en helt feilslått politikk. I stedet for å sikre landindustrien råstoff, fryser trålerne fisken om bord for så å eksportere fisken via sentrale fryseterminaler.
Til sammenligning gir fisk som landes fersk til fiskebruk omtrent femti ganger mer arbeid pr. tonn enn når fisken går ubearbeidet via fryseterminaler. Frysing ombord har ført til en dramatisk nedbygging av arbeidsplasser og bosetting i kystsamfunnene.
SV mener at tilbakeføring av kvoter til kystflåten må skje over en viss tid og at det må settes klare krav til bearbeiding av dette råstoffet, også når det landes fra kystflåten.
Tromsø, med alle sine spesialistfunksjoner, vil selvfølgelig nyte godt av at det blir større aktivitet i primær- og sekundærnæringa rundt i landsdelen.
Resultatet av SV sin fiskeripolitikk vil være flere tusen grønne arbeidsplasser i regionen.
Til neste år vil vi i Norge ha de laveste torskekvotene på 15 år. Fiskerne, og ikke minst trålerne med sin svært gode lønnsomhet, kan langt på vei kompensere kvotenedgangen med høyere priser og lavere kostnader. De som virkelig får svi er de som ikke får råstoff å arbeide med på land, verken arbeidstakere eller bedrifter som har investert i direkte produksjon eller i mer perifer virksomhet.
Med den store andelen råstoff som nå går ubearbeidet ut av landet, og med det lille som blir igjen til fiskeindustrien, ligner situasjonen svært mye på det bransjen opplevde rundt 1990. Den gang var det knapt en håndfull bedrifter i fiskeindustrien øst for Tromsø som ikke gikk konkurs.
Det synes ikke som det nytter å snakke til verken Skjæran, Støre eller Vedum, men det er jo lov å håpe at det går an å snakke fornuft til Vestre.