Siden 7. desember 2013, har ansatte ved Tromsø laste- og lossekontor vært tatt ut i sympatistreik. Streiken har sitt utspring i et krav om tariffavtale i Risavika utenfor Stavanger, og havnearbeidere i Tromsø og Mosjøen, ble tatt ut i streik for å sette mer tyngde bak kravet. Kravet om tariffavtale er legitimt, og etter runder både i organisasjonenes faste nemnder, samt i rettsapparatet, er kravet rettslig korrekt.

I Tromsø har det siden streiken var et faktum, vært gjennomført flere demonstrasjoner på Hurtigrutekaia, altså Prostneset. Demonstrasjoner og blokkering av streikebrytende arbeid, har vært gjennomført med jevne mellomrom siden 7. desember i fjor. Totalt har det vært gjennomført blokader av streikebrytende arbeid cirka 15 ganger.

En sak som er viktig å presisere i denne sammenheng, er at det aldri har vært intensjonen å skade, eller hindre, hurtigruten. Passasjerer, biler og proviant til hurtigruten har aldri blitt, eller vært, forsøkt hindret. Hurtigruten er ikke en part i denne konflikten. Den første blokaden av streikebrytende arbeid, ble gjennomført i februar 2014. Hensikten med blokaden, er at arbeidet ikke skal forløpe som normalt, slik at den pågående streiken får den effekten den er ment å ha.

Så langt tilbake som de fleste kan huske, har det til alle tider vært en skam å bedrive streikebryteri. Dette er en gjengs oppfatning i samfunnet, og ingen, eller svært få, ønsker å fremstå som streikebrytere. Utgangspunktet for dette, er den kampen som organiserte arbeidsfolk har ført de siste 150 år, for å oppnå mange av de rettigheter mange av oss i dagens arbeidsliv tar for gitt. Eksempler på disse er ferie, feriepenger, sykelønn, permisjonsbestemmelser med mer. En uttømmende liste ville blitt lang. Det har vært mange, lange og harde kamper opp gjennom årene for å få de rettigheter vi i dag har i arbeidslivet. Og som vi i dag, tydeligvis, må kjempe for å beholde. I mange av disse kampene, har streikevåpenet vært et av de få virkemidlene arbeidsfolk har kunne tatt i bruk for å vinne fram. Hele poenget med en streik er å ramme arbeidsgiver økonomisk og praktisk, slik at det er mulig å få gjennomslag for krav eller endringer i avtaler, eller få på plass andre ting som har betydning for arbeidsfolk.

Som nevnt tidligere, har det vært mange aksjoner på hurtigrutekaia, men det er især en episode som skiller seg ut. Det vil si, det var en episode. Nå kan vi vel med trygghet si at det har vært tre. Men det er for så vidt ikke viktig i denne sammenheng. Det som er viktig i denne saken, er bakgrunnen for disse episodene, og hva som ligger til grunn for disse. 12. juni i år gikk politiet i Tromsø til aksjon mot fredelige demonstranter på Prostneset. Disse demonstrantene, som da var streikevakter, sto rolig og fredelig plassert foran laste -og losserampen til hurtigruten, og hindrer streikebrytende arbeid i form av av– og pålossing av gods til denne. Politiet ankom stedet, og ba streikevaktene fjerne seg fra stedet, ellers ville de bli innbrakt og bøtelagt. De streikende etterspurte grunnen for slikt pålegg, og fikk til svar at Politimesteren hadde avgjort at slikt pålegg skulle gis. Bakgrunnen var at Nor Lines, som er operatør på kaia ikke var part i arbeidskonflikten, samt at vi befant oss på ISPS sitt område. Begge disse påstandene var feil. 41 streikevakter ble da innbrakt, med bruk av fysisk makt fra politiets side. De 41 ble kastet på glattceller i inntil fire timer, for deretter å bli presentert for et forelegg på kr 4 000,-

Ingen av de innbrakte vedtok forelegget, noe som resulterer i at det ble berammet rettslig behandling i Nord–Troms Tingrett. Denne rettsbehandlingen foregikk sist uke, 4. og 5. november. Og nå kommer det som blir interessant i denne saken. I retten ble det nemlig belyst flere sider i saken, blant annet bakgrunnen for Politiets inngripen. I flere vendinger har nemlig undertegnede, og politimester Sæverud, hatt innlegg i media, der begge parter fremsetter påstander og stiller spørsmål til hverandre. Blant annet har det fra undertegnedes side vært påstand om at politiet har tatt side i saken, nemlig arbeidsgivers og kapitalens side, samt satt spørsmålstegn ved ressursbruken til politiet. Politimesteren på sin side, har redgjort for sitt syn, samt stilt direkte spørsmål til LOs ledelse, om hva de synes om saken. Senest i sitt innlegg i iTromsø 4. juni, altså åtte dager før han valgte å la politiet aksjonere mot streikevaktene. 6. juni fik politimesteren svar fra LOs juridiske avdeling, ved leder Atle Sønstelid Johansen, at LOs syn var at det foregikk streikebryteri på havna i Tromsø, og ut ifra dette kunne vanskelig våre aksjoner være ulovlige. Dette kan det virke som om politimesteren ikke ønsket å ta til etterretning.

I sitt innlegg til avisen argumenterte politimesteren med at Nor Lines ikke var part i konflikten, samt at vi hadde befunnet oss inne på et ISPSområde. Begge disse påstandene er FEIL. Begge disse påstandene ble da også gitt som begrunnelse i retten sist uke. Der kommer det også fram at aktor i saken først undersøkte de faktiske forhold rundt ISPS-spørsmålet i uke 44. Altså, politiet fant det ikke nødvendig å sjekke de faktiske forhold rundt dette før cirka en uke i forkant av rettssaken? Politiet fant det heller ikke nødvendig å undersøke påstanden om at Nor Lines ikke var en part i en lovlig arbeidskonflikt, FØR de gikk til aksjon mot streikevaktene? En slik lettbeint måte å gjøre undersøkelser på er i beste fall skremmende. De viser seg altså da at politimesteren kun UTELUKKENDE har forholdt seg til opplysninger gitt av Nor Lines/NHO og Tromsø Havn ved Halvard Pettersen. Hvilket forarbeid er dette, og hvordan ivaretar dette rettssikkerheten?

Politimester Sæverud viser i sitt avisinnlegg 4. juni, og også i etterkant av politiets inngripen, til en midlertidig forføyning, gitt av Nord-Troms tingrett 22. mai, som et grunnlag for sin vurdering. Problemet med denne forføyningen har flere sider. Blant annet er denne forføyningen tidsbegrenset. Den gjaldt for tre spesifikke datoer, 26., 27. og 28. mai. Forføyningen ble gitt utelukkende på bakgrunn av opplysninger fra Tromsø havn og Nor Lines/NHO, samt at den inneholder faktafeil. De som forføyningen retter seg mot fikk altså ikke anledning til å uttale seg, og ble gjort oppmerksom på forføyningen ETTER at den var behandlet i retten. Retten fant altså ikke tid til å ta for eksempel en telefon til de som var stevnet. Flere av disse bor i Tromsø, og kunne møtt på kort varsel i retten. En annen ting som er noe underlig i den saken er at politiet i Tromsø ble underrettet allerede 20. mai om at Tromsø Havn og Nor Lines/NHO ville be om slik forføyning. Det burde vel da vært i politiets interesse samtidig å be om at de stevnede fikk uttale seg, for å få faktum på bordet allerede da? Men dette var nok ikke så viktig, kan det virke som. Politiet hadde jo allerede alle fakta i saken, presentert av arbeidsgiversiden.

Det skal da nevnes at de streikende havnearbeiderne etterkom den rettslige forføyningen, og det ble ikke gjennomført blokkeringer de aktuelle dagene. Et spørsmål som kanskje kan være betimelig å stille er hvorfor ikke denne forføyningen ble anket? Svaret på det er ganske enkelt. Forføyningen kom på en torsdag ettermiddag, og de fleste visste ikke noe om denne før på fredag formiddag. Demonstrasjonene var tiltenkt å gjennomføres mandag, tirsdag og onsdag påfølgende uke, og det var således ingen tid eller mulighet til å få omgjort forføyningen til mandag morgen.

Denne forføyningen har da i ettertid blitt brukt som et av grunnlagene for politiets aksjon mot streikevaktene. Selv om den er fattet på feil grunnlag, og på bakgrunn av uriktige opplysninger. Politimesteren har videre, i etterkant av sin inngripen, vist til uttalelser fra LO sentralt, om at de ber LO i Tromsø ved undertegnede avstå fra ulovlige aksjoner. Selvfølgelig gjør de det. Og selvfølgelig er vi enige i at ulovlige aksjoner ikke skal gjennomføres. Det som politimesteren unnlater å ta inn over seg, er at LOs ledelse er samstemt enige i at det foregår streikebryteri på havna i Tromsø, og at LOs juridiske avdeling da har uttalt seg, direkte til politimesteren, at de da ikke kan se at våre aksjoner har vært ulovlige. For å underbygge at LO ser på arbeidet som utføres på havna i Tromsø, av blant andre Nor Lines, er streikebryteri, har de til og med stevnet Nor Lines / NHO for arbeidsretten, for å få slutt på dette arbeidet. Det burde vel gi et rimelig greit svar til politimesteren hvordan LO sentralt ser på den saken. At politimesteren ikke har tatt seg bryet med å undersøke dette, sier vel bare mer om hvilke undersøkelser som er gjort i forkant av beslutningen om å innbringe og bøtelegge streikevaktene.

Et annet spørsmål oppi dette: er hvordan Tromsø havn har opptrådt i denne saken? La meg understreke at Tromsø Havn IKKE er en part i denne konflikten. Og for å oppsummere litt, konflikten er anerkjent rettslig, som en lovlig arbeidskonflikt. Tromsø havn ved havnedirektøren, har i likhet med politimesteren, flere ganger hevdet at de ikke tar part i arbeidskonflikten. Da må jeg tillate meg å spørre følgende spørsmål. Hvordan kan det da ha seg at havnedirektøren få dager etter at streiken i Tromsø startet, i en e-post til leder for laste- og lossekontoret, inndrar ISPS-godkjenningen til de streikende? Og attpåtil påstår at det er en ulovlig konflikt? Med dette grepet, utestenger han havnearbeiderne fra å utføre det arbeidet som det ville blitt gitt dispensasjon fra streiken for å utføre. La meg minne om at de registrerte Havnearbeiderne i Norge, faktisk har en tariffestet rett til å gjøre dette arbeidet. Her er første gang Tromsø havn tar part i konflikten. I ettertid feilinformerer da Pettersen politiet, samt tingretten, om at hurtigrutekaia er et ISPS område. Vet ikke Pettersen hvilke regler Tromsø Havn styres etter? De sier selv på sine egne hjemmesider, at hurtigrutekaia er et såkalt ON/OFF-område. Det vil si at når hurtigruta ankommer, er dette IKKE et ISPS-område. ISPS gjelder kun ved anløp av utenlandstrafikk. I tillegg er det ikke et eneste skilt på hurtigrutekaia som viser at det er ISPS- område.

Området det er snakk om tilfredsstiller heller ikke de krav som blant annet Kystverket stiller til slikt område. Om Pettersen ikke vet dette, eller bevisst har unnlatt å opplyse om dette, er like skremmende som politiets manglende vilje til å undersøke dette. I det videre har også Pettersen opplyst, blant annet i media, og nå senest fredag 7. november (Nordlys), om at de streikende har brutt seg inn på området. Han hevder også at vi flere ganger har slitt over fester på gjerder og brutt opp avsperringer for å komme oss inn. Om det var slik, finner jeg det noe merkelig at streikevaktene ikke er blitt anmeldt for slike forhold? Faktum er vel at politiet ikke har registrert slike hendelser. Senest tirsdag 28. oktober ble slik påstand fremsatt til politiet, men de kunne konstatere ved selvsyn at dette ikke var tilfelle. Faktum er at aksjonistene kan dokumentere, både med bilder og film, at vi har tatt oss inn gjennom åpne gjerder, porter og bommer. At Nor Lines påstår, i flere vendinger, at de har en stående instruks om at området skal være avlåst og avsperret, er i så fall en instruks som de ikke følger selv. Dette har vi også bildedokumentasjon på, samt videoer som viser. Det er flere ganger blitt fremsatt påstander fra Tromsø Havn og Nor Lines om at det har vært «amper stemning» fra streikevaktenes side. Dette har blitt avvist av politiet alle ganger, både i logger, på Twitter, og til og med på TV-programmet « Nattpatruljen». Den «ampre» stemningen er det nok noen andre som har vært regissør for.

At Tromsø Havn ved Halvar Pettersen ser ut til å ha en noe tilfeldig omgang med sannheten i denne saken, burde bekymre Tromsø kommune som eier, og ikke minst styret i Tromsø Havn KF. At han da i tillegg påstår at Tromsø Havn ikke tar stilling i arbeidskonflikten, mener jeg at hans handlinger og uttalelser viser det stikk motsatte. Det kan heller virke som han er mer opptatt av å sikre at det streikebrytende arbeidet kan fortsette, både på hurtigrutekaia, og ellers i havnene i Tromsø. Og dermed ikke respekterer verken fortrinnsrett gitt i tariffavtaler og ILO- konvensjoner, lovlige arbeidskonflikter, og heller ikke arbeidstakeres streikerett. Og med sine handlinger, påstander, og opplysninger gitt til politiet, er med på å gjøre slik at streiken på havna ikke har noen effekt. Dette medfører jo også at arbeidet på Tromsø havn går som normalt. Han underminerer med andre ord altså arbeidstakeres rettigheter, gitt i lover, menneskerettighetene og ILO-konvensjoner.

Tromsø Havn ved direktør Pettersen uttaler også at de flere ganger har begjært oss fjernet, og slik begjæring har blitt varslet til politiet. Politiet bekrefter også disse begjæringene, blant annet på sin egen Twitter-konto. Da må jeg spørre. Er det slik at det holder lenge med å sende en begjæring til politiet, om så pr. telefon, at man ønsker at de skal aksjonere? Og kan man da unnlate å sjekke faktum i saker FØR man går til aksjon? Jeg skjønner at det kan, og vil, være slik i gitte situasjoner, men her var vel foranledningen vel kjent, og politimesteren har hatt mer enn rimelig tid til å gjøre undersøkelser av faktum. Nå har riktignok politiet i Tromsø vws politimester Sæverud, unnlatt å gripe inn flere ganger etter 12. juni. Men dette skulle vise seg å være forbigående. Tirsdag 4. november skulle nok en gang politiet vise seg å ha ressurser til å gripe inn i, det som åpenbart ut ifra ressursbruken, måtte være en alvorlig hendelse. I alle fall om man skal se på hvilke krefter de kunne sette inn. Denne tirsdagen var det 17 streikevakter inne på området for godshåndtering, og flere på utsiden av dette området. Her presterer politiet å stille med cirka 20 betjenter, her iblant innsatsstyrken?

Dette kan ikke ses på som noe annet enn et maktovergrep, og fullstendig skivebom fra politiets side, blant annet når det gjelder disponering av ressurser. Man setter ikke inn mannskaper fra innsatsstyrken mot fredelige streikevakter. Dette er, så vidt jeg kan skjønne, en ressurs som er ment til et helt annet bruk. Denne situasjonen løser seg midlertidig på en fredelig måte, etter at vi får kontakt med innsatsleder, som viser seg å være en mann som ønsker en fornuftig løsning på situasjonen. Det skal dog nevnes at ikke alle av politifolkene som var til stede så ut til å ønske det. Og som et apropos til havnedirektørens uttalelser om at det fritt kan demonstreres på utsiden av gjerdene, så ble de som sto på utsiden også gitt pålegg om å fjerne seg. Sikkert på begjæring fra Tromsø Havn da eller?

Historien gjentar seg torsdag 6. november. Streikevaktene tar seg inn gjennom åpne gjerder/porter og bommer (leser du dette Pettersen?), og stiller seg rolig og fredelig opp på kaia. Politiet ankommer, etter at Tromsø Havn har begjært oss fjernet, og streikevaktene blir innbrakt av politiet. Og for å ha det sagt, hver eneste gang politiet har ankommet blokadene, har vi alle ganger unntatt 12. juni, hatt en god dialog med innsatsleder og betjenter. De gjør tross alt bare jobben sin, noe som vi har respekt for. Men burde ikke respekten gå andre veien også, respekt for dem som kjemper for arbeidsplassene sine? Er dette en holdning som vi burde være bekjent av i Norge anno 2014?

Ut ifra disse hendelser, og fakta i saken, kan det vanskelig påstås fra Tromsø havn sin side, eller fra politimesteren, at de ikke har tatt part i en lovlig arbeidskonflikt. At grunnlaget, og fakta, for deres handlinger ikke er korrekte, får stå for deres egen regning. Men det er skremmende at slike holdninger, og handlinger, vises og utføres, overfor arbeidsfolk som står i en lovlig arbeidskonflikt, og benytter seg av de lovlige og anerkjente kampmidler som de har. Jeg forventer at Tromsø kommune som eier av Tromsø Havn KF setter seg inn i fakta i saken, og opptrer deretter. Likeså burde man kunne forvente av byens politimester at han også legger de faktiske forhold til grunn, og gjør grundige undersøkelser i slike saker, før politiets ressurser kastes bort på ting som i utgangspunktet politiet ikke burde beskjeftige seg med. Skjønt, ressurser viser det seg vel å være nok av hos Tromsøpolitiet, men de brukes bare i de mest alvorlige situasjonene, herunder mot streikevakter som kjemper for arbeidsplassene sine, lovfestet rett til tariffavtaler og et anstendig arbeidsliv.