Det er femten uker siden Thorfinn Sørensen (61) ble hentet hjemmefra og plassert i institusjon. Når iTromsø møter han på Seminaret bo- og rehabilitering- og omsorgssenter er han sengesittende på rommet sitt.
- Jeg har litt tungt for å snakke, forklarer han og ser på den tilkoblede respiratoren.
Thorfinn har siden 1970-årene hatt diagnosen polymyocitt, som medfører gradvis svekket muskulatur i hele kroppen og økende funksjonsnedsettelse. Respirasjonssvikt har også gjort ham avhengig av respirator, hostemaskin, sugemaskin og forstøverinhalasjon. Det gjør at Thorfinn har behov for bistand når det kommer til daglige aktiviteter.
Les også: Tilbringer ferien med de eldre
Kun oppsparte midler
Før 10. april fikk Thorstein denne hjelpen av en pleier som var hjemme hos han i leiligheten i Kroken. Den samme leiligheten som han har bodd i de siste 20 årene.
- Det er hardt å bli jaget ut hjemmefra. Jeg savner hjemmet mitt veldig, sier Thorstein.
Årsaken til flyttingen er Tildelingskontorets vedtak fra 7. april, der det påstås at Thorfinn har godkjent flyttingen, og det dermed ikke har vært behov for et tvangsvedtak. Nå står leiligheten tom, og Thorstein må betale for både den og Seminar-rommet.
- Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan leve på oppsparte midler. Jeg har aldri akseptert å bli flyttet, sier han nedslått.
61-åringen forteller også at han ble lovet at tjenesten kom til å være like bra, om ikke bedre, når han flyttet inn på Seminaret.
- Tvert om, jeg føler at de er for få og ikke har tid til meg. Det er klart de har mye å gjøre, men det kan gå svært lang tid før jeg får hjelp når jeg tilkaller noen. Det fikk jeg momentant da jeg var hjemme, sier Thorstein og forteller om en episode der han skal ha blitt nødt til å vente nesten tre kvarter før han fikk hjelp.
- Jeg ble tettere og tettere og fryktet jeg skulle dø. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleveen sånn redsel på en slik plass.
Les også: Lar ikke handikap stoppe seg
Lære opp pleiere
Ifølge Thorstein hender det også at han må lære opp pleiere som ikke kjenner behandlingsbehovene hans, noe som gjør han ekstra utslitt. Etter respirasjonssvikten som fikk ham innlagt på sykehus i 2008 har tilstanden hans vært stabil, og Thorstein føler seg overkjørt og urettferdig behandlet.
- Jeg vantrives. Selv om jeg er dårlig til å prate er jeg fortsatt klar i hodet. Nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre, jeg vil bare hjem, avslutter han.
Les også: - Som en halv seier
- Ikke faglig forsvarlig
Enhetsleder ved rehabiliteringstjenesten mener det verken står på kompetanse eller bemanning.
Grunnet taushetsplikt har ikke enhetsleder Elin Albrigtsen anledning til å uttale seg spesifikt om saken, men hun bekrefter at hun er den kjent og at hun har diskutert flere aspekter med Thorfinn.
- Det er tilsatt 13 sykepleiere, samt terapauter og helsefagarbeidere, så det er et stort miljø, sier Albrigtsen.
Det er 68 plasser på seminaret og ytterligere 27 i femteetasje der Thorfinn holder til.
- Generelt sett har man alltid nyansatte som trenger opplæring. Også i Hjemmetjenesten har man sommervikarer, forklarer enhetslederen. Hun forteller at hun kjenner til tidligere situasjoner der det har vært vanskelig å opprettholde en stabil, kompetent og forsvarlig bemanning.
- Det er for å ha en faglig forsvarlig tjeneste. Det vil alltid være økonomiske innsparinger, men dette er ikke et innsparingstiltak, understreker hun.
Seminaret skal ha tatt inn ekstra beboere med behov for hjelp, noe som har gjort 1:2-tjenesten fordelaktig.
- Da kan én pleier se til to brukere. Alle har selvsagt ulike oppfatninger av slike situasjoner, og det er klart det har sin pris når man får hjelp på denne måten, sier Albrigtsen.
