– Det begynte med at jeg ble med i styret på slutten av 1980-tallet, da mitt yngste barn var 10 år gammelt. Så fattet jeg rett og slett interesse for dette, en interesse som har vokst med årene. Blant annet syntes jeg det var en fin måte å bli kjent med folk her på. Med unntak av noen av dem som nylig har flyttet inn, kjenner jeg stort sett alle de som bor i de 104 leilighetene i borettslaget, forklarer Jorunn Nilsen.

– Fritt og åpent

I år er det 46 år siden boligblokka i Winston Churchills vei 61 på Håpet sto ferdig og klar til innflytting. Noen av de første som flyttet inn var Nilsen og hennes familie. Der har de blitt siden.

– Da hadde vi ett barn og jeg hadde i tillegg en liten en i magen. Vi har bestandig trivdes veldig godt her.

Ifølge 67-åringen er det flere grunner til det.

– For det første er det så fritt og åpnet mellom borettslagene, ikke slik som i Kroken og på Stakkevollan der boligene står så tett. Dessuten har vi mange friområder og lekeplasser til ungene.

Kun én gang siden Nilsen flyttet inn i blokka sammen med familien, som endte opp med å bestå av tre barn i tillegg til Nilsen og hennes mann, har det vært snakk om å flytte.

– Da ungene var 10 og 12–13 år gammel tenkte vi på å kjøpe en enebolig i Sjømannsbyen. Da sa imidlertid barna klart ifra at det hadde de overhodet ikke lyst til. De ønsket å bli her, så da ble det slik. Det har jeg aldri angret på, for jeg kommer aldri til å kvitte meg med denne leiligheten.

Flytter tilbake

Da Nilsen og familien flyttet til Winston Churchills vei i 1969 var det samtidig mange andre småbarnsforeldre og unge par som etter hvert ventet barn som etablerte seg i borettslaget.

– Det var masse barn her før. Bare i vår oppgang var det 12–14 stykker, og slikt var det jevnt over også i de andre oppgangene og blokkene. Nå er det veldig mange eldre mennesker som bor her, folk som sier de blir boende livet ut, forteller styrelederen, før hun legger til:

– De siste årene har vi imidlertid sett en tendens til at mange i 40-50-årene flytter hit. Det er gjerne folk som har vokst opp på Håpet, og nå opplever at barna deres har blitt voksen og flyttet hjemmefra. Da ser de ikke lenger vitsen med å bo i en enebolig og velger heller å kjøpe seg leilighet i sitt gamle nabolag.

Selv om blokkene og rekkehusene i Håpet 1 borettslag har stått i mange år, gjøres det stadig utbedringer og vedlikehold.

– Det ble foretatt en utvendig renovering av alle blokkene og rekkehusene i 1990. Nå står et slikt arbeid igjen for tur. Ellers har det blitt gjort mye vedlikeholdsarbeid her gjennom årenes løp, både utvendig og innvendig. Blant annet har vi et firma som er her annethvert år for å foreta regelmessig befaring og vedlikehold av trappeoppgangene, forteller Nilsen.

I tillegg til at borettslaget er nøye med å foreta nødvendig vedlikehold og renovering, ser ikke styrelederen bort fra at det også kan komme noen virkelig store endringer.

– I blokkene som ligger sør for høyblokka, har borettslaget planer om å bygge på to nye etasjer. Dersom disse planene blir godkjent hos kommunen, vurderer vi å gjøre det samme. Da får vi nemlig heis inn i blokkene, noe vi ønsker oss veldig. Det tror jeg ikke bare vil appellere til de eldre, men kan være med på å gjøre at også flere barnefamilier ønsker å bosette seg her. Jeg husker selv hvor tungt det var å få barnevogna opp trappene i blokka, minnes Nilsen.

Frykter IKEA

Tidligere opplevde beboerne på Håpet mye trafikk i nabolaget, et problem som forsvant i stor grad da Tverrforbindelsen sto ferdig og ble tatt i bruk. Når IKEA etablerer seg på Håpet, tror Nilsen trafikken vil være på full fart tilbake til området.

– Jeg er redd for at Ørneveien vil bli kolossalt mye brukt, så jeg gruer meg. Det vet jeg flere her som gjør. Vi har det så fredelig her vi bor – det håper jeg ikke blir ødelagt, sier 67-åringen, før hun legger til:

– Jeg skulle ønske IKEA ikke kom hit, men for eksempel heller etablerte seg i Bjerkvik.

Fortsetter gjerne

Til tross for at Nilsen nå er godt i gang med sitt 26. år som styreleder i Håpets største borettslag, har hun ingen ønske om å slutte.

– Jeg liker å jobbe for at det skal være pent og ordentlig her, samtidig som jeg hele tiden har det for øye at folk skal trives. Borettslaget er mitt hjertebarn. Jeg var hjemmeværende med barna i alle år, før jeg var seks-syv år ute i arbeidslivet. Bortsett fra det, har borettslaget i all hovedsak vært min jobb, forklarer hun.

Selv om lysten til å fortsette er stor, er styrelederen klar på at det ikke er opp til henne.

– Som styreleder står jeg på valg annethvert år, så vi får se hva som skjer til neste år. Jeg sitter så lenge folk vil ha meg og helsa holder.

PRISØKNING: Da Jorunn Nilsen og familien flyttet inn i leiligheten i 1969, hadde den en prislapp på 22.500 kroner. – Etter å ha bodd her i 16–17 år, kjøpte vi den for 190.000 kroner i 1986. Nå ser jeg at disse leilighetene selges for rundt tre millioner, forklarer hun.