Boka er skrevet av Nilsens barnebarn, Ragnhild Nilsen, og hennes ektemann Egil Børge Mikalsen. Selv om bokas innhold er av historisk interesse, har de to forfatterne valgt å skrive den som en roman. Grunnen til det er ifølge Mikalsen enkel.

– Vi er ikke historikere, sier han til iTromsø og ler.

Krigsmemoarer

Romanen tar utgangspunkt i Alfred Nilsens egne krigsmemoarer. De ble skrevet etter at barnebarnet Solveig stilte spørsmålet i overskriften.

– Der og da bestemte han seg for å fortelle om det han hadde vært med på. På den måten ville han gjøre ære på vennene sine, skriver forfatterne i første kapittel.

To av vennene som står sentralt i boka er telegrafisten Egil Lindberg og Bladet Tromsøs redaksjonssekretær Thor Knudsen. Historien om radiostasjonen «Upsilon», som blant andre Lindberg drev med bistand fra Knudsen og Alfred Nilsen, er godt kjent.

Gestapo-razzia

Langt mindre kjent er historien om hvordan de gjemte radioen fram til den ble lokalisert på Tromsø sykehus.

– I 1942 fikk bestefar beskjed fra Knudsen og Lindberg om at de hadde gjemt radiosenderen på malerverkstedet hans. Det egnet seg godt fordi der kom og gikk det folk hele tiden så ingen ville fatte mistanke, sier Nilsen til iTromsø.

– Og det var det ingen som gjorde, selv om det var internert to tyskere i huset. Man spekulerte i at den ene, en tysk kontordame, visste noe, men sa ingenting, legger Mikalsen til.

Berget av en snøskavl

Senderen ble etter hvert flyttet på grunn av de dårlige sendeforholdene rundt Nilsens bolig og verksted i Tollbodgata. Derfor flyttet de den til Thor Knudsens hjem. Da det ble kjent at Gestapo hadde gjennomført razzia der, skyndte Nilsen seg til Lindberg.

– Lindberg beroliget Alfred med senderen var gjemt i en snøskavl utenfor huset, forteller Mikalsen.

Så selv om Gestapo endevendte huset med sedvanlig tysk grundighet fant de bare en vanlig radio.

– Da oppstyret hadde lagt seg sendte bestefar sønnen Erling, min pappa, opp til Knudsen og hentet radiosenderen på en spark, sier Nilsen.