Tromsø-mannen er kolsrammet og har bare 16 prosent lungekapasitet igjen.
Uten et aktivt liv vet han ikke hva som hadde skjedd.
Måtte gjøre noe
– Da UNN-tilbudet forsvant, skjønte jeg at noe måtte gjøres. Derfor beholdt jeg jobben og betaler av egen lomme for å trene på et senter. Men 260 kroner for et verdig liv er billig.
Kolspasienter rammes etter UNN-kutt
Holthe var en av rundt 50 kolsrammede som benyttet Elisabethsenteret. Nå opplever han at mange sitter hjemme. De er også innlagt på lungeavdelingen oftere enn noen gang tidligere.
Var enslige
– Mange av mine medpasienter er enslige. Derfor var treningen et sosialt tilsnitt, noe som også er viktig i vår situasjon.
Asbjørn Holthe erkjenner at han kunne ha havnet i godstolen. Men etter å ha laget ordtaket «Hvorfor sitte inne når alt håp er ute», var det bare å finne alternative treningsmuligheter.
I 30 minutter var pasienten registrert som dødende, men så ble vikarens tabbe oppdaget
Kategori fire
61-åringen fikk konstatert kols for fem år siden. Som storrøyker og anleggsarbeider i mer enn to tiår hadde lungene fått sitt.
– Jeg ble umiddelbart satt i kategori fire – personer med under 30 prosent lungekapasitet. Etter en lungebetennelse for to år siden ble jeg ytterligere svekket. Da lå jeg lenge i respirator.
Holthe forteller at han benytter seg av de tilbudene han kan få. Derfor var han nylig på LHL-senteret i Skibotn. Det oppholdet gjorde godt.
Holthe har fått klare signal om hva han kan foreta seg med 16 prosent lungekapasitet:
– Men jeg tøyer til stadighet grensene. Treningen er livsforlengende, og da yter jeg litt ekstra.
En skandale
– Men for dem som ikke tenker som meg, er bortfallet av rehabiliteringen en skandale. Flere er blitt verre helsemessig. Personlig har jeg ingen tro på at kommunen kommer med et tilbud til oss. I stedet velger jeg å være positiv. Å deppe er ingen løsning for meg, sier Asbjørn Holthe.