Tromsøs landstedskultur var fra 1840-årene en sentral del av byens historie. Over ser vi Paulinelund som ble bygd for kjøpmann Peder Hanssen (1811–1881).
Landstedet som var oppkalt etter hans kone (og søskenbarn) Pauline Margrethe, hadde en kunstig anlagt gåsedam dandert med en kunstig holme og bro. Paulinelund var bygd på 1870-tallet da landstedskulturen var i endring.
Huset som ingen ville ha
Matauk
– Landstedene ble først anlagt som en måte for kjøpmenn og embetsmenn som hadde behov for å skaffe jordbruksprodukter til sine store husstander, forklarer Sveinulf Hegstad.
Han har fungert som medredaktør for praktboka «Hager mot nord – Nytte og nytelse gjennom tre århundrer» som kommer ut i dag. Boka tar for seg forskjellige aspekter ved nordnorsk hagebruk, inkludert landstedskulturen i en artikkel ført i pennen av Hegstad.
Fikk ministeren til å gråte
Sommerbolig
Landstedene er ikke et spesielt fenomen for Tromsø, men går inn i en historie som strekker seg tilbake til romernes sommervillaer. Tromsøværingene bodde gjerne fra juni til september på sine landsteder eller «oppe på øen» som man sa. På grunn av byens unge alder oppsto imidlertid denne landstedskulturen først på 1840-tallet.
– Sørpå hadde landstedene sin storhetstid på 17- og begynnelsen av 1800-tallet, mens den i Tromsø varte fram til andre verdenskrig, sier Hegstad.
Borgerskapet i Tromsø vokste fram allerede tidlig på 1800-tallet, men det var da byen begynte å bli urbanisert at behovet for å oppsøke mere landlige omgivelser begynte å melde seg. Ikke bare for matauk, men etter hvert også for rekreasjon og for å vise status.
Her fikk du femøreskaramellen
Velstand
– Noen landsteder bar preg av å være representasjonsboliger for å vise velstand, makt og dannelse, men man må huske på at både håndverkere og også noen fra arbeiderklassen hadde sine egne landsteder.
Dette ble gjort mulig fra 1830-tallet da prestegårdsjorda ble «stykket» opp enten for salg eller utleie. Dette reflekteres for eksempel i stedsnavnet Kvamstykket.
Navnene på tromsøværingenes landsteder var vanligvis fantasifulle og viser enten kjærlighet til naturen (Elvebakken) eller så er de oppkalt etter noen eieren var glad i, som for eksempel Paulinelund. Også var det alle de andre, som gjerne var det folk kalte dem. Hegstads favorittnavn tilhører de siste.
Waterloo
– Ved Prestvannet lå landstedet Waterloo. Det fikk navnet sitt fra naboene som mente at området så ut som en slagmark etter at eieren hadde hogd vekk så mye av skogen, sier Hegstad med et smil.
Den dag i dag preger landstedskulturen byen i form av at en del landsteder faktisk er blitt bevart, selv om de fleste er ombygd og renovert. Paulinelund eksisterer fremdeles, men da eiendommen på 1950-tallet fikk nye eiere, måtte den bygges om.
– De nye eierne hadde lyst til å videreføre tårnet, men det var så råteskadd at det ikke lot seg gjøre, forklarer Hegstad.
Et annet spor finner vi i stedsnavnene her på «øen». Sommerlyst, Kveldro, Fagerli, Maristuen og Charlottenlund er alle gamle landsteder og selv om mange av husene er borte lever navnene videre.
– En viktig del av byens historie ligger i disse områdene som hadde så stor betydning, ikke bare for tromsøværingenes velvære, men også for byens fremvekst, avslutter Hegstad.