Fra sidelinja:

Tiden er hær

Vår spaltist skriver om utviklingen av sin tidligere arbeidsgiver - hæren.
Meninger

«Så mange som mulig skal kjenne seg rammet av et kutt i Hæren». Det var vårt mantra i informasjonsavdelingen i Hæren like etter årtusenskiftet, da de markante generalene Sølvberg og Grandhagen arbeidet for å øke folks forståelse for utviklingen av hæren, hvor vi i første omgang arbeidet for å mentalt flytte Hæren ut av Indre Troms.

«Hæren ligger ikke i Indre Troms, den ligger i Midt-Troms», sa Sølvberg, og slo armene ut slik at de rakk fra Frihetsli til Gryllefjord. Grandhagen gikk enda lenger, han ville engasjere hele fylket, og særlig Tromsø, som sett fra Bardufoss opplevdes som relativt uinteressert i hva som foregikk i skytefeltene – til tross for at Hærens aktiviteter beviselig skapte noen hundre millioner i ringvirkninger også for storbyen i nord.

Tenkningen resulterte i en mer synlig hær utover de tradisjonelle øvingsområdene i Indre Troms. I forbindelse med forberedelser til oppdrag i den enda større byen Kabul i Afghanistan øvde styrkene i Tromsø og på Finnsnes.


Fra sidelinja:

Litt mindre utestemme, vær så snill

Det svinger godt av nyhetene om dagen, hvilket ikke er så rart, siden det går så dårlig i Tromsø kommune og det scores for lite i TIL, og fordi den nye fiskeriministeren vår har tatt seg for godt betalt.


Det var ikke konfliktfritt, og førte til samtaler og debatt om Forsvaret som tidvis gikk høyt. Grandhagen hadde gleden av å møte en debattant han hadde stor respekt for, Mads Gilbert, til debatt i studio i Tromsø hvor våre lokale styrkers rolle i internasjonal forsvars- og sikkerhetspolitikk sto på dagsordenen.

Senere skulle vi komme til å delta med en svært sentral rolle i Mandela-konserten, vi distribuerte årsrapporter med full rapportering om virksomheten til offentligheten, vi var en aktiv støttespiller til Tromsø Idrettslag og vi fikk etter hvert en enmanns-avdeling i Tromsø som gikk fra redaksjon til redaksjon og brukte sin militære faglighet til å forklare journalistene hva som til enhver tid foregikk litt sørom Balsfjorden, og hvorfor dette var vesentlig informasjon for offentligheten.

I 2006 ble imidlertid Sverre Diesen forsvarssjef, og Grandhagen rykket inn i departementet. Den nye forsvarssjefen la raskt sin klamme hånd over åpenhetslinjen som hadde vært ført i nord, informasjonen ble sentralstyrt og preget av en tenkning der Forsvaret ses som et politisk instrument for sentralmakten, man tar seg til rette der man trenger et handlingsrom, lokal forankring og samhandling er underordnet.


Fra sidelinja:

«Vi trenger ikke å reise oss fra et møte på Gardermoen og proklamere at no ska eg heim i kjerringræva»

Spaltist Stein-Gunnar Bondevik tar for seg språksminking i ukas spalte.


Så har mye skjedd siden 2006. Diesens smått berømte postulat «Trusselen fra Russland er neglisjerbar» er på ingen måte anerkjent tenkning lenger, vår nabo i øst ruster opp nordflåten i et rasende tempo, etablerer nye offensive missilkapasiteter og innfaser nye stridsvogner beregnet på arktiske forhold. Derfor har våre politikere for lengst gitt forsvarssjefen frie tøyler til å gi sin anbefaling ut fra militærfaglige trusselvurderinger, ikke et gitt budsjett.

Det har, som man kunne forvente, resultert i anbefalinger fra forsvarssjefen som gir store budsjettmessige utfordringer, fordi Forsvarets behov, dersom vi reelt sett skulle kunne forsvare oss mot den trusselen vi står overfor, langt overstiger dagens budsjettnivå. Vi snakker titalls milliarder i økt forsvarsbudsjett, og for de av oss som husker eldremilliarden skjønner man fort at det blir krevende.

Da er det tid for prioritering, knallhard prioritering, både innenfor forsvarsbudsjettet, men også mellom de ulike formål som statsbudsjettet betjener. Begge deler krever debatt og en informert, engasjert offentlighet. De fleste som har tegnet en forsikring vil vite at det kan lønne seg å sette seg inn i hva den dekker – man kan komme til å bli i dårlig humør den dagen man oppdager at man er underdekket.

Forsvarskjenneren Sverre Strandhagen i Dagens Næringsliv tilkjennega denne uken sitt syn på saken, der han peker på Hæren som en rask løsning på en nødvendig opptrapping. Som kjent, om enn ikke erkjent, bygges militærfaglig kompetanse og systemer opp over lang horisont, og vi vet alle at de store, kostnadskrevende systemene på sjøen og i lufta ikke realiseres over natta.

I Hæren er det muligheter for å øke antall føtter på bakken relativt raskt, og det kan anskaffes våpensystemer som i større grad er hyllevare. I tillegg må vi kunne forvente en markant økning i alliert tilstedeværelse, slik vi har sett tegn til den senere tid.


Fra sidelinja:

«Det burde jo kunne gå an å se på folk når man sitter på bussen uten å bli stemplet som psykopat»

Spaltist Stein-Gunnar Bondevik har sett nærmere på DNs spalte «På nattbordet».


En raskere oppbygging av Hæren vil berøre mange interesser i nord, siden det er i våre områder at landmakt bygges. En minst mulig konfliktfri prosess krever engasjement fra presse, sivilsamfunn og politiske miljø i nord. Den tromsøbosatte forsvarsminister Bakke-Jensen legger fram langtidsplanen 3. april, det blir spennende å se hva som gjøres i de ulike leire for å vekke nordlendingenes interesse. Ingen områder i Norge bør ha større interesse av det som fremlegges enn vi.

Til slutt et lite sidespor, men likevel et poeng jeg vil avrunde ethvert fremtidig ordskifte om Forsvaret med – inspirert av en innrømmelse en tidligere forsvarsminister ga rundt et leirbål i Porsanger leir en gang, hvor hun beint fram innrømmet at hennes største tabbe var å la Sjøforsvaret forskanse seg i Bergen:

Hva i all verden har sjøforsvaret av Norge med Bergen å gjøre?