Det kom ganske tydelig fram i den nye regjeringens plattform, utformet ved Hurdalssjøen, noen mil nord for Oslo. Journalistene som fikk papirversjonen utdelt klokken 14.00, kastet seg over de 86 sidene fullpakket med lovnader om hva Arbeiderpartiet og Senterpartiet skal få til de neste fire årene.

De aller fleste bladde over de få linjene om regjeringens idrettspolitikk, for å lete etter saftigere og mer spennende nyheter. Anonymt plassert, blant de 11 kulepunktene angående idrett, står derimot noe som kan bli en av de store og landsomfattende debattene de neste årene.

Ifølge den nye regjeringen, skal det legges til rette for at Norge også i fremtiden skal være vertskap for store internasjonale idrettsarrangement.

I realiteten snakkes det her om vinter-OL. Verken sommer-OL, VM eller EM i fotball er mesterskap Norge trenger å ha forhåpninger om. OL-debatten er en het potet, og heller ikke ny. Se bare på debatten rundt et Tromsø-OL i 2018 og Oslo-OL i 2022. Mildt sagt kontroversielt og noe som skaper skillelinjer både internt i idretten, i politikken og blant folk. Ikke uten grunn var det kun Senterpartiet som hadde OL i 2034 som et mål i sitt partiprogram før valget.

Jonas Gahr Støre kan styre sin begeistring. Han ga i sommer uttrykk for at han heller ønsket å hjelpe breddeidretten på beina. Spesielt med tanke på hvor sterkt rammet idretten ble etter koronaepidemien. Frafallet i breddeidretten er godt dokumentert.

Likevel har Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum fått gjennomslag for å se videre på OL-drømmen. Politikerspråk er seg selv likt, som når det i Hurdals-plattformen understrekes at regjeringen ønsker å «ruste opp og bygge flere idrettsanlegg, og lage en nasjonal plan for idrettsanlegg sammen med idrettsbevegelsen».

Én ting er at dette høres ut som noe de aller fleste kan stille seg bak. Det andre er at det er dyrt. Noe et OL uansett også vil komme til å være.

Hvordan Arbeiderpartiet og kulturminister Anette Trettebergstuen skal klare å håndtere idrettens forventninger til både nye anlegg og etterslepet på vedlikehold av gamle, samtidig som de skal jobbe for en kostbar OL-drøm, blir interessant.

Den nostalgiske drømmen om et OL stammer for mange tilbake til de fantastiske dagene på Lillehammer i 1994. Snøhvite omgivelser, tusenvis av mennesker rundt løypene og norske triumfer skaper evige minner hos kvinner og menn landet rundt.

Men i realiteten har OL blitt et pampevelde som koster vanvittige summer, og som i stor grad ikke har noen plan for etterbruk. Spesielt miljøvennlig kan heller ikke IOC påstås å være.

Det er her Vedum vil at Norge på egen kjøl skal friskmelde en organisasjon som har vist seg både å være korrupt, stormannsgal og ute av styring.

Å ha store drømmer er både lov og bra, men det prekære behovet rundt om i Kommune-Norge er et helt annet enn store investeringer i et nytt OL. I Tromsø er det behov for nye flater til innendørsidrettene, ny ishall, Arktisk Arena, storhall for fotball og andre idrettshaller.

Kostnadene ved å arrangere et OL i Norge blir garantert lavere enn det vanvittige arrangementet i Sotsji i 2014. Uten at noen skal tro det er gratis.

Tvert imot har slike summer alltid blitt høyere enn først antatt. Jonas Gahr Støre må holde kontroll på juniorpartneren sin. Hvis ikke ender vi opp i en OL-debatt før langt viktigere anliggender innenfor idretten er løst.