På en øde øy med Egon

Om piller og kjipe eksdamer

Davy Wathne er en mann av mange ord. Han er heller ikke tung å be når han blir spurt om sitt forhold til musikk.
Davy WATHNE: Sportsanker og Brann-supporter. Til helgen møter Brann TIL. I mellomtiden har Feedback snakket med ham om damer, piller og rock.  
        
            (Foto: TV2)

Davy WATHNE: Sportsanker og Brann-supporter. Til helgen møter Brann TIL. I mellomtiden har Feedback snakket med ham om damer, piller og rock.   Foto: TV2

DAVY WATHNE (66)
Programleder, sportsanker TV2.

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate. Hvilken?
– Nå må du skru ned forventningene, for jeg er ikke en sånn fyr som vet hvem som spiller fløyte på B-siden eller noe. For meg er musikk først og fremst knyttet til følelser og opplevelser, et akkompagnement til livet, om du vil.

– Det synes jeg heller er et ypperlig utgangspunkt! Det er jo dét musikk er.
– Bra! Og da står det mellom The Beatles’ «Revolver» eller «Aftermath» av The Rolling Stones. Hmm... jeg lander nok på den siste.

– Knall! En skikkelig klassiker! Skiva kom ut fem år før jeg ble født, men den purunge Wathne hadde allerede rukket å bli 16. Husker du at den kom, eller oppdaget du den i etterkant?
– Det er riktig! Det som skjedde var at jeg i utgangspunktet var fullstendig betatt av Beatles, og det hjalp nok også på at min mor uttrykte sin dype bekymring for disse scouserne. Med det lange håret kunne man verken skille bak fram på dem eller se hvilket kjønn de hadde. Hun mente at dette var et forvarsel på verdens undergang.

–Haha! Men hvorfor Stones, da?
–Jo, nå skal du høre. En lørdag vi hørte på radioen, på programmet «Platekarusellen», med Espen Eriksen, Espen med P, spilte han «Little Red Rooster», egentlig en litt atypisk Stones-låt.

–Ja, en fabelaktig Willie Dixon-cover, veldig skitten blues. Dritbra.
– Ikke sant? Men nå må du høre. For den gikk rett inn og endret min tilnærming til musikk. Det var da jeg virkelig våknet. Jeg likte jo en del av det Elvis drev på med, men for oss, da, var han allerede harry og utdatert. Og jeg elsket som sagt The Beatles. Men Stones tok oss inn i ytterligere nye musikalske landskap og åpnet nytt territorium og…

– Sorry, må avbryte igjen, er jo bra alt du sier, men hvorfor akkurat «Aftermath»? «Little Red Rooster» er jo ikke her engang?
– Det må være alderen og min situasjon der og da, da jeg gikk andreåret på latinlinjen. Ung, hudløs, sårbar, og det var i denne konteksten Stones passet helt perfekt inn, med sleivete meldinger til eksdamer, samfunnet som sådan og gamle mennesker. «What a drag it is getting old» er jo åpningslinjen på platen, og sånn sett tror jeg dette alltid vil appellere, selv om bakteppet her var en politisert verden; krig, Vietnam, seksuell revolusjon, narkotika.
– Likevel funker det like bra i dag. Min yngste datter, hun er 23, elsker Stones, og jeg vil se den rap-låten eller sånn musikk Kygo driver med, eller hva det måtte være, som kommer til å stå seg i samme grad. Altså, nå må vel snart alle melodisammensetningene være brukt opp, og...

– Haha! Daaavy! «Aftermath»! Nå må vi fokusere litt her. Den er blitt sagt å ha et ganske kvinnefiendtlig innhold. Starter med «Mother´s Little Helper», så kommer «Stupid Girl» , «Lady Jane» og «Under My Thumb». Har du tenkt over det?
– Nei da. De sang om hvordan det er å være ung. Det er sånn det er. Se på «Paradise Hotel», de ungdommene tror de er de første som noen gang har pult. Husker jo selv hvor ubegripelig ekkelt det var å tenke på at mine egne foreldre hadde gjort det. Noe så grisete! Jeg skulle virkelig ønsket jeg hadde besittet den kunnskapen jeg har i dag da jeg var ung.

– Tror du ikke det ville vært en helt utrolig enerverende 19-åring?
– Hahaha! Jo jo. Men linjen «What a draaaag it is getting old» er eminent. Jeg tror det ikke selv, helt til jeg snubler forbi speilbildet i et butikkvindu og ser beviset. Det er noe dritt å bli gammel, noe Stones sang allerede da. Faen, du er ikke 19 lenger! Og mens de synger om en «little yellow pill», drar vi gamlinger nå til legen for å få en liten blå liten pille for kjærlighetslivet.
– Stones hadde allerede da et godt øye til livets utfordringer; med avvisninger, kjipe eksdamer og motgang. Haha!

– Haha! Vi må dessverre videre. Hvilken låt skulle du ønske at du hadde skrevet?
– «Imagine» av John Lennon (han sier det på herlig bergensk «Lææænnn», journ. anm.)

– Den kom kjapt! Kom jo ut helt tilbake i ´71, noen uker før jeg selv ble født, men er fortsatt høyaktuell.
– Ja! Fordi den er en bauta over en epoke. Den oppsummerer mye av ideologien i tidsånden, det vi klamret oss til. Alle de gryende konfliktene, krig, religiøse motsetninger osv. Han synger det så enkelt og vakkert. «…and no religion too». Har vi en fremtid? Så enkelt. Så vakkert. Så genialt. Og budskapet er fortsatt like sterkt.

– John Lennon sa at det ikke var noe problem å skrive politiske tekster, bare man sukret pillen med fine melodier og vakre floskler. Du får ta med deg hva du vil, i tillegg til «Aftermath» og Lennons royalties. Får jeg gjette? En TV for å se på Brann-kamper, eller ei dommerfløyte?
– Hahaha! Nei nei. Svaret er enkelt og seriøst. Jeg må ha næring, og da blir det en tappekran med fersk og kald Cola. Jeg tror Cola inneholder alt man trenger av næringsstoffer. Jeg hadde i hvert fall dødd etter bare en måned uten Cola.

– Haha! Ser den! What a draaaag it is getting thirsty!