På en øde øy med Egon

«Live etter døden»

Asbjørn Slettemark tar med seg noe heavy metal, en pompøs ballade og noen jævla kule sko.
 

ASBJØRN SLETTEMARK (41)
Journalist/Programleder

– Du blir plassert på en øde øy og får kun én eneste plate å høre på. Hvilken?
– Da blir det et kompromiss og en blanding av nostalgi og hva jeg vil klare å høre mye på, så da lander jeg på «Live After Death» med Iron Maiden. At det er ei liveskive gjør at jeg også får masse av det beste fra de tidlige skivene på ett brett. Den er jo også fra en tid der det å gi ut liveplate var noe alle med respekt for seg selv og sine fans gjorde.

– Ja, og det var også mer stas enn nå. Den gang hadde liveskiver en egen, høyverdig eksistens, på linje med studioskivene.
– Absolutt! De representerte en sjølstendig pakke, og var mer en oppsummering enn en samleplate. Og denne er jo også regnet som en av de sterkeste i katalogen deres. Dessuten får du litt andre versjoner av låtene, spesielt sporene der Paul Di' Anno sang dem opprinnelig, altså der Bruce Dickinson ikke sang originalt, samt at noen går enda fortere enn i studio.
– Også inneholdt den masse kule bilder fra turneen, med notater på hvor mye øl de hadde drukket, hvor mange semitrailere som var på veien etc. Jeg hadde også VHS-utgaven, med innholdet fra de tre første sidene.

– Damn! Slikt er jo skjellsettende når man er 10-11 år. Tenker ofte at jeg kunne endt opp med å bli Maiden-fan, men mine fire år ekstra gjorde at jeg i stedet syntes de var litt barnslige. Sier jeg som elsker The Cramps og Monster Magnet. Haha! Var du trofast hele grunge-perioden gjennom, eller gjenoppdaget du dem senere?
– Jeg har nå hørt på Maiden hele tiden, men klart, det var vanskelig å være veldig fan gjennom den tyngste perioden på nittitallet, da både grungen kom og Iron Maiden i tillegg begynte å gi ut skikkelig svake plater, selv om det er hardcorefans som hevder at dette er misforståtte punkrockmesterverk fra Steve Harris. Der er ikke jeg. Men jeg har aldri tatt avstand fra dem eller noe, og er vel også oppe i å ha sett dem et tosifret antall ganger live.

– Enn hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, hvilken hadde du da landet på?
– Jeg velger Adeles «Set Fire to the Rain».

– Jøss. Den så jeg ikke komme. Bortsett fra noen helt ville royalties fra platesalg, hvorfor denne låten?
– Du, jeg kommer hele tiden tilbake til den, fordi den er en briljant, pompøs låt, løsrevet fra alle tidsepoker. Veldig tidløs og patosfylt. Jeg har egentlig alltid vært svak og begeistret for dem som maler med bred pensel, og trykker på store røde knapper foran seg. Og dét gjør Adele til gagns.

– Ja, hun er irriterende uangripelig. Og det kunne virkelig vært verre artister enn henne som var størst i verden. Bruker selv å tenke på denne låten som noe Coldplay febrilsk prøver på, men ikke får til, ikke minst fordi de ikke har en like bra vokalist.
– Hehe. Men jeg liker også at dette er en låt kjærester og par elsker å høre på. Det er et liveopptak med henne fra Royal Albert Hall, der hun synger den, og mens låten går zoomer de inn masse par som klemmer og kysser på hverandre, og så handler låten om en semipsykopat, og der alt ender i svik og løgn.

Haha! Jeg har sett det der, og det er jo både ustyrtelig morsomt, og samtidig veldig fint.
– Ja, ikke sant? Liker også den litt håpløse metaforen i refrenget, for det går jo virkelig ikke an å tenne fyr på regnet. Det er som når Fleetwood Mac synger «thunder only happens when it rain», som jo er direkte meteorologisk feil. Når kunsten trumfer vitenskapen har den nesten en egenverdi i seg selv.

– Haha! Det er vel også en egenskap som kommer bra med på ei øde øy. Du får til og med ta med deg en ekstra gjenstand ut dit. Hva?
– Jeg har lest at noe av det man først savner etter en ulykke, en styrt eller et forlis, er gode sko. Og det er jo ikke sikkert at denne øde øya er på et varmt og tropisk sted. Det kan jo like godt være ei av de navnløse øyene utenfor Jan Mayen. Så da tar jeg med meg et par Alden Indy-boots, sånne som Harrison Ford insisterte på å bruke i Indiana Jones-filmene. De kommer nok godt med. Og så ser de jo jævla kule ut!