Den cooleste zombien som er der ute

Det er ikke mange band som gir ut så mye som ti studioskiver, og i hvert fall ikke der nivået er gjennomgående høyt.
LORENZO WOODROSE: Danmarks store kultsønn er nok en gang ute med et album, som er en finfin tilføyelse til en fra før imponerende backkatalog. 
        
            (Foto: Bad Afro)

LORENZO WOODROSE: Danmarks store kultsønn er nok en gang ute med et album, som er en finfin tilføyelse til en fra før imponerende backkatalog.  Foto: Bad Afro

Medlemmer blir uenige om de musikalske retningene, noen stifter familie, og noen orker ikke turnélivet.

I Baby Woodroses tilfelle er dette problemet løst effektivt, siden bandet i grunnen er soloprosjektet til Lorenzo Woodrose, denne eksentriske og ekstremt begavede dansken, som bare henter inn folk og bytter ut besetningen ettersom det passer ham, og som ufortrødent gir ut skiver, når det passer ham, med akkurat den musikken han vil, og til den mottagelsen og de salgstallene det måtte bli. Og, med noen unntak opp gjennom, med den like uregjerlige enmannslabelen Bad Afro i ryggen.

Siden han spilte inn den forrige skiva («Third Eye Surgery» i 2012) har Lorenzo vært gjennom mye. Hans våpendrager, produsent og nære venn Ralph døde plutselig under reuinionprosessen til hans gamle psychedeliaband, det danskspråklige Spids Nøgenhat.

Parallelt med dette ble det laget en dokumentar om Lorenzo, som skulle bli et fascinerende dokument på det nokså uforutsigbare gjennombruddet for hans gamle band.

Plutselig var Spids Nøgenhat et større band enn Baby Woodrose, de mottok masse priser, solgte bøtter av skiver og headlinet festivaler. Verden er sannelig snål og poetisk av og til.

Derfor hadde mange ventet at Lorenzo ville fortsette med Spids Nøgenhat, synge på dansk og bare cashe inn på suksessen. Men det er ikke slik det musikalske hodet på eksentriker fungerer. Derfor gir han heller ut ei ny skive med Baby Woodrose. Herregud, så bra at det fortsatt finnes sånne folk i bransjen.

«Freedom» fortsetter naturlig der forgjengeren slapp for fire år siden. Lorenzo skriver riffbaserte låter et sted mellom Hawkwind, Dead Moon og nuggets fra sekstitallet, og han peiser dem ut med masse effekter, syrete gitarer med både seks og tolv strenger, akustisk og gjennom rare pedaler, og han løfter dem ytterligere opp med sin ekstremt autoritære, kraftfulle, klare og Dave Wyndorf-aktige stemme.

Det er besnærende hvor lett det høres ut når Baby Woodrose spiller rock. Ikke i betydningen lettfordøyelig, for dette er jaggu ganske krevende greier, men hvor nærmest tilforlatelig og lett de hamrer ut riffene og Lorenzos frihetssøkende og hippiebaserte tekstunivers.

Også blir jeg jo veldig sjarmert av et band som evner å begrense seg til 9 låter fordelt på 37 minutter. Da har man på en måte fått dosen med nye låter, og blir snart klar for en ny runde. De harde og mer syra låtene veies fint opp mot de mer melodiøse, og resultatet er ei slitesterk skive som tåler mye spilling.

Det er vanskelig ikke å elske Baby Woodrose. Og hvis rocken er død, er Lorenzo den cooleste zombien som er der ute. Bunnsolid femmer.