Hadde ikke fått med meg at denne var blitt tilgjengelig i strømmeuniverset, så det var gledelig å se. OK, samleverdien på min egen kassett og LP forringes muligens av det, og jeg tviler på at bandet kommer til å sope inn masse penger for det, men det er uansett gledelig, fordi dette er ei skive mange flere burde få anledning til å høre, og nå ligger den altså der i all sin prakt.
Jeg har skrevet om The Young Lords tidligere, men ikke her, og jeg blir sikkert å gjøre det i fremtiden også. Eventuelle gjentagelser av meg selv er i så måte noe dere bare får bære over med. For jeg elsker dette bandet, deres relativt korte levetid og lave utgivelsesmengde til tross.
The Young Lords ble dannet i 1978 under navnet Ice Cream Band, men byttet navn året etterpå. De var da allerede godt kjent i rockkretser, og samme år signerte Arne Bendiksen dem til sitt Sonet. I 1980 lå debuten, og bandets eneste fullengder, klar.
Frontfigur, kaptein, straffetager og første i alt, Henning Kvitnes, har alltid hatt et slags Springsteen-stempel på seg, og det er heller ikke feil. Ikke er det noe teit heller, all den tid vi snakker om en av de aller største som fortsatt lever der ute.
Spesielt tydelig er dette i bandet Saturday Cowboys (The Young Lords’ etterfølger), men de amerikanske inspirasjonskildene er ikke like fremtredende på «Same Shit New Wrapping» (selv om f.eks. låten «Can’t Stand You» er temmelig springsteensk). I stedet er det britiske navn som The Jam og (spesielt) Elvis Costello som slår imot deg. Og det er heller ikke så rart.
Den amerikanske rockscenen var på dette tidspunktet relativt beskjedent omtalt i Norge, og via blekker som NME og Melody Maker var det i stedet den engelske punk- og new wave-scenen som stod i fokus.
I ettertid er det mye ræl fra brytningen mellom 80- og 90-tallet som fikk altfor mye ufortjent oppmerksomhet (da også!), mens de som skilte seg litt ut fortsatt høres veldig potente og unike ut, som f.eks. The Jam, The Only Ones, Joy Division og Elvis Costello.
Platene deres har noe ekstremt tidløst som hviler over seg, og tåler fortsatt å bli spilt om og om igjen, helt uavhengig av tidsepoke, trender og samtid. Det samme kan man si om The Young Lords’ debut.
«Same Shit - New Wrapping» er et album man med letthet skjønner at ble trykket til brystet av de få kritikerne som på den tiden skrev om rock her til lands. Først og fremst fordi den er fullspekket med et vell av helt fortryllende spretne og gode rocklåter, som er ispedd catchy refreng, spreke melodilinjer og et band som definitivt høres ut som de vil både ut og frem og mot noe.
I tillegg låter det helt uforskammet bra. Bandet bestod, foruten Kvitnes, av musikere fra rockmiljøet i Halden, og i tillegg hadde de hyret inn Arne Sæther (som året etterpå skulle bli med i den første og originale besetningen til Raga Rockers), som med sitt spinkle og kledelige farfisaorgel besørget The Attractions Steve Nieve-faktor på skiva.
Av mange og fabelaktige låter må spesielt åpningssporet «Big Burden» nevnes, men dette er likevel –og her strymjar klijsjeane – på et ordentlig album som med letthet kan og bør høres i sin helhet. «Big Burden» har likevel noe ekstremt tidløst over seg.
Hvis du ikke har tilgang til strømmetjenester: Klikk deg inn på denne linken for å høre låten
Den tåler sammenligning med noe av det aller beste Elvis Costello & The Attractions bedrev på samme tid (som da var noe av det aller beste som skjedde i hele verden), og er med letthet noe jeg karakteriserer som en av de beste pop/rocklåtene laget her til lands. Liker du ikke den, liker du heller ikke resten av skiva. Du liker da sannsynligvis ikke rytmisk musikk overhodet, og da kan jeg uansett ikke hjelpe deg.
Selv fikk jeg (for cirka hundre år siden) denne skiva på originalkassett av broren min, i betaling for å vaske rommet hans. Tror jeg hadde vært syk nylig, så det var nok litt synd på meg også, slikt som kan smelte et storebrorhjerte. Og han hadde fått med seg at jeg elsket den kassetten. Jeg har uansett sjeldent fått så bra betalt for så lite arbeid (eller for å være syk), og det har aldri vært så gøy å vaske. Og det har knapt vært laget bedre pop/rock her til lands.
PS: For 13 år siden booket jeg Memphis-bandet The Reigning Sound til Blårock. På den tiden drev jeg også ei platesjappe i byen, og frontfigur Greg Cartwright brukte mange timer på å tråle gjennom all vinylen. Husker godt at han trakk opp en krøllete og håndskrevet liste over titler han var på utkikk etter. «Har du noen av disse?», spurte han meg. Øverst på denne lista sto det «The Young Lords EP», en firespors sjutommer fra haldenbandet. Sistelåten på B-sida: «Big Burden». Verden er sannelig bra liten og vakker av og til.
PS2: Måtte bare legge ved denne også, da det er en Kvitnes-låt jeg alltid (vel, «alltid», men dere skjønner) har vært veldig glad i. Fra året etterpå. Låter fortsatt kult, synes jeg. Og artig at han synger «bear» i stedet for «beer», med mindre jeg-personen i teksten sitter i en pub og har lyst på en bjørn, istedet for øl. Man kan jo aldri være helt sikker. Bra låt er det lell.
