Ukas låt

«Jeg trodde hodet mitt skulle eksplodere»

Det er noen skiver man aldri klarer å bla seg forbi i samlinga.
ENGELSKE GUDFEDRE: Ikke la deg lure av rosene, for dette var vitterlig ikke noen softe romantikere. De var derimot sinte, eplekjekke og uforskammende tøffe. Og, av alle ting, engelske.  

ENGELSKE GUDFEDRE: Ikke la deg lure av rosene, for dette var vitterlig ikke noen softe romantikere. De var derimot sinte, eplekjekke og uforskammende tøffe. Og, av alle ting, engelske.  

Gjensynet av CD-ryggen, eller det store og flotte LP-coveret, fra enkelte skiver har en slags tiltrekkende effekt på meg, at jeg sliter med å la være å spille dem når blikket mitt sveiper forbi dem.

Debuten til Godfathers er ei slik skive, og hele fascinasjonen kan, iallfall for min del, mer eller mindre kokes ned til én enkelt låt.

Og hver gang jeg hører den tenker at jeg synes verden er et skikkelig teit sted, når ikke denne skiva ble en monsterselgende kjempesuksess, og denne låta en hit.

The Godfathers hadde sitt utspring i London, og ble i 1985 dannet av brødrene Peter og Chris Coyne, i asken etter bandet The Sid Presley Experience. Etter noen singler på egen label, slapp de en samler med disse, supplert av noen nye, men jeg nekter å anerkjenne den som debut.

Mitt første møte med dem var således den ordentlige debuten, «Birth, School, Work, Death», og tilfeldighetene skulle gjøre det slik at min gode venn Thor Harald (som hadde kjøpt skiva, og introduserte den for meg), satte på B-sida først.

Og den første låten på side 2 er «Cause I Said So». Jeg trodde hodet mitt skulle eksplodere.

Jeg vet ikke hvorfor det ble slik. Kanskje hadde Thor Harald en genuin teft for hvordan hjernen til undertegnede fungerer? Kanskje vi hadde samme smak? Kanskje tenkte han at nå er det pinadø dritviktig at han derre Egon kicker umiddelbart på dette engelske bandet, så da starter jeg med platas beste låt?

Muligens var det en kombo av alle faktorene. Sikkert er det uansett at låten slo meg så hardt i bakken at jeg fikk ham til å spille den gjentagende, flere ganger etter hverandre.

At neste låt var «The Strangest Boy», gjorde at jeg trodde det var et sinnssykt mesterverk vi hadde i hendene. Vel, det var det strengt tatt ikke helt, men det var uansett den suverent beste skiva som kom ut i England i 1988.

1988 var et ganske trist plateår for UK. Punken og postpunken var død, The Smiths var oppløst, og den kommende Madchesterbølgen kicket ikke inn før året etter.

De eneste britiske skivene jeg kommer på fra 1988 – som jeg spilte mye – var «Fisherman’s Blues» av The Waterboys og mesterverket «If I Should Fall From Grace With God» av The Pogues. Gi meg gjerne beskjed om jeg har glemt noen vesentlig, men det tror jeg ikke.

Ellers var det skrint. Og de to nevnte kan man dessuten kreditere Irland og Skottland. Man måtte til USA eller Australia, eller Norge, for å finne bra rock i 1988. The Godfathers var i så måte et friskt pust oppi all elendigheten.

Og så var det denne «Cause I Said So». De hvinende gitarene setter standarden, før Peter Coyne hveser ut gjennom høyttalerne.

Det er så tøft, så innmari eplekjekt og «fuck off, det er jeg som bestemmer alt»-aktig at det er en sann fryd.

I likhet med Gluecifer (det vil forundre meg om de ikke hadde hørt på Godfathers), hadde de en hang til å ville brøle ut refrengene i flerstemt alle-sammen-på-bar-i-fylla-kor, noe de her gjør til gagns (samme på tittelsporet frav samme skive)

Låter slutter med noen snerrete linjer fra Coyne, før alt eksploderer i et herlig crescendo.

Now listen all you peoples to what I have to say
Every night's a gas if you want it that way
All you need is money and a little bit of luck
I ain't greedy baby all I want is all you've got
'Cause I said so!
'Cause I said so!
'Cause I said so!
'Cause I said so!

Fy faen, det var så tøft.

Alle må ha denne singelen, eller eventuelt hele skiva «Birth, School, Work, Death».

Ja, må.