«Nå får det faen meg være nok!»
Frisøren i nabolokalet har nettopp trampet taktfast ut av Wild Mind, i det Kåre Joao Pedersen kommer slentrende inn i butikken. Han er ikledd en fargesprakende Hawaii-skjorte, og har et lurt smil om munnen.
Kåre kommer rett fra fengselet etter å ha sonet sin straff for å ha fyllekjørt med fosterfamiliens Cadillac. En kort, men intens tur som endte på taket i en skråning. Kåre satt opp ned da han ble hentet av politiet.
Kåre er i perlehumør og har lite tilslørte forventninger om servering av sinnabrus i frihetens navn.
Alkoholservering over disk var ikke vanlig skikk og bruk for plateforretninger på den tida heller, men på Wild Mind tok jeg kundeservicen til svimlende høyder, og hadde alltid noen øl på lur.
Arbeidsdagen startet gjerne med at jeg handlet inn en kasse øl på Rimi og fraktet denne krokrygget ned fra Gunerius til Spektrum Parkeringshus i Brugata der Wild Mind hadde sine bortgjemte lokaler. Hvis kundekontakten var ekstra krevende måtte det fylles på med øl fra kafeen ved siden av. Det var til tider stor trafikk mellom Wild Mind og kafé Monte Carlo (senere Lille Laila), noe som førte til plagsomme visitter fra den fjonge mannen med saksa.
Han hadde i lang tid skult stygt på de mange muntre menn i svarte skinnjakker som slentret forbi frisørsalongen med halvlitersglasset i hånda. I dag var han i ekstra dårlig humør. Dette skyldtes høyst sannsynlig en høylytt episode tidligere i uka, der jeg, Peter Tjølsen og Theo Kristensen hadde pælmet stereoanlegget i gulvet og hengt det opp i taket etter å ha blitt usedvanlig oppstemte av Cosmic Psychos «Go the Hack»-album. «Drit i han a», sa Kåre, etter at frisøren hadde trampet ut av butikken. «Jeg kan klippe deg jeg». Og slik ble det. Kåre var nemlig utdannet frisør, og nesten like god med saksa som med trommestikkene.
Etter et rørende gjensyn med mye rør i butikken tar vi så turen bort til Sentrum Scene for å se på Turboneger. En av mine store favoritter. De har blitt svært populære etter det fremragende «Ass Cobra»-albumet, og nyter nå velfortjent suksess på større konsertscener. Det cerebrale stalin-orgelet fra Follo, Thomas Seltzer, var forresten også titt og ofte innom Wild Mind. Her pløyde han gjennom fanzinene Maximum Roll og Flipside i rasende tempo, mens han kom med spissfindige betraktninger om mangt og meget i velkjent Seltzer-stil.
Det var stinn brakke på Sentrum, og jeg var sånn passe skeiv. Før konserten hadde tatt skikkelig av hadde min selvpåførte paranoia gått fullstendig av hengslene, og jeg så meg tvunget til å forlate Sentrum duknakket og livredd. Destination Last Train. Vanlig prosedyre i butikken var å fjerne den lite imponerende seddelbunken samvittighetsfullt fra kassaapparatet, stappe den i lomma, for deretter å investere dem på Last Train eller Rock All. Fattigrockerens Wall Street.
Denne prosedyren ble utført relativt ofte, så jeg tror ikke butikken gikk så aller verst. Regnskapsføringen bar dog preg av en noe uorganisert livsstil, så her hadde jeg egentlig aldri helt oversikt. Dette ble også påpekt relativt ofte av min trauste og dyktige regnskapsfører, Sverre, fra Ål i Hallingdal. Et par år etter var også hele eventyret over. Det hadde ikke manglet på godvilje fra folk i musikkmiljøet. Jeg ble rørt da mange artister gikk sammen for å arrangere støttekonsert for Wild Mind på Tut-ankh-Amon, som lå ved siden av Rock All i Rosenkrantzgata.
Selv om inntektene fra støttekonserten ikke klarte å redde butikken, ble det en minneverdig kveld. Og en lykkelig start på slutten. En ganske så vovet «happy ending» ble det også for en av mine venner den kvelden. Midt ute blant publikum. CBGB´s swung over det der. Jeg ble helt stum av beundring.
Gluecifer var kveldens hovedattraksjon. Frithjof Jacobsen har alltid vært en av mine favorittvokalister innen kategorien relativt hard rock, og Gluecifer var, i likhet med Turboneger, store hjemlige favoritter. Noen litt underlige koblinger var det også mellom Gluecifer og Wild Mind.
Bandets primus motor, Arne Skagen, hadde nemlig avtjent sin siviltjeneste på Wild Mind. Etter en kreativ søknad fra undertegnede ble Arne innvilget siviltjeneste i den kulturelle høyborgen inne i parkeringshuset. Som gammel blitzer og kompromissløs punkrocker var Arnes kompetanseområde stort sett begrenset til punk og hardcore, men der var han til gjengjeld dyktig.
Jeg fryktet det ville bli en lite fruktbar kulturkollisjon mellom Arnes dreadlocks og de mange tunge panneluggene blant kundene, så vi ble skjønt enige om at han kun jobbet på mandager. Arne la ikke skjul på at dette var den kjedeligste jobben han noensinne hadde hatt. Og så var det Gluecifers andre gitarist da, Rolf Yngve Uggen. Musikernes egen Reodor Felgen. Jeg kjøpte en del plater fra Mudi (Musikkdistribusjonen A/S), og Rolf Yngve begynte å jobbe der på den tida.
Men tilbake til støttekonserten. Rockabilly bandet Rejects, med den notoriske Geir Ruud i spissen, og det nystiftede Los Plantronics, anført av min gode venn Thor Erik Havn, bidro også sterkt til å gjøre dette til en styggpen festkveld. Pinlig nok sang jeg også selv to håndplukkede låter for å innynde meg hos damene. «I Can´t Seem to Make You Mine» av The Seeds, og Roky Erickson´s «We Are Never Talking». Og sannelig funket strategien denne gang. Men hadde lenge mistanker om at dette var en planlagt del av støttevirksomheten.
I tidligere år hadde jeg arrangert konserter i lokalene utenfor butikken min, for å skape litt blest om virksomheten. Med skrekkblandet fryd husker jeg den kvelden der Abusers, Yum Yums, Basement Brats og Cavebones spilte. Det var bra oppmøte, og jeg hadde i solidarisk ånd tatt med hjemmebrent fra gården, som jeg solgte til en sympatisk pris. Hjemmebrent av laber kvalitet ble blandet ut med brus og tømt oppi bøtter fra Felleskjøpet som jeg hadde vært og hentet i fjøset.
Jeg hadde også kjøpt inn rikelige mengder med øl som jeg selv satt og solgte. Etter hvert som stemningen steg til uante høyder, bestemte jeg meg for å være mer aktivt deltagende på festen, og annonserte på anlegget at øl og sprit nå var gratis. Og folk forsynte seg godt. Det var tilløp til slagsmål og generelt en meget elevert stemming. Da kvelden var over, virket veien hjem til Etterstad uoverkommelig lang, så jeg bestemte meg for å overnatte på lageret igjen.
Jeg overnattet ofte på lageret i butikken, da jeg hadde for vane å overvurdere min hjemlengsel sent utpå natta, og ofte ble jeg vekket av en nådeløs hamring på døra fra kunder som bare så to bein stikkende ut fra lageret. Denne gangen glemte jeg å låse døra. Om morgenen ble jeg vekket av en urovekkende romstering inne i butikken.
Da jeg tittet med røde hovne øyne frem fra lageret, fikk jeg se en mann med intenst blikk og raske bevegelser som forsynte seg fra kassaapparatet. Penger var mye verdt på den tida, så jeg fortrengte bakrusen og tok tak i den kriminelle mannen. Dette syntes han tydeligvis ikke var akseptabelt, så det endte med en brytekamp der jeg fikk lagt han i bakken og kastet han ut.
Litt stolt og lettet, slengte jeg meg ned i direktørstolen, og jekket dagens første øl. Da kom jeg på at jeg hadde glemt å ta tilbake pengene fra tyvradden. Så selv om utkastelsesprosessen i seg selv var en suksess, så forstod jeg på dette tidspunktet at jeg hadde kastet han ut
med
mine fem tusen spenn i lomma. Jeg nedjusterte evalueringen til «moderat suksess», og gikk litt irritert i gang med oppryddingsarbeidet.
Det som møtte meg var en slagmark. Knuste flasker, glasskår, spy og søppel overalt. Og ikke nok med det. Jeg hadde benyttet noen sekker med betong som fundament for monitorene, og disse hadde det gått høl på. Litervis med øl og sprit hadde blitt sølt ut og blandet seg med innholdet i sekkene.
Det kunstferdige resultatet var fire fine blokker av alkoholbasert betong midt i rommet. Jeg oppdaget også til min store fortvilelse at gulvet hadde blitt påført et slags heftemiddel dagen før festen, fordi det var planlagt legging av gulvbelegg. Ølkorker, sneiper, spy og glasskår satt limt fast i grunningen på gulvet.
Etter tre dager med skraping av gulv og maling av vegger ble endelig parkeringshuset friskmeldt av parkeringsdirektøren, en eldre herremann med en velvillig innstilling og et litt trist smil. Fadesen ble fort glemt og jeg arrangerte senere flere konserter, både i konserthuset og på det afrikanske utestedet Exodus med Dead Moon og Bevis Frond.
Tyven jeg kastet ut med alle pengene mine skulle komme til å være en pest og en plage for meg i flere år fremover. Etter den omtalte episoden så jeg han ikke på over et år. I denne tiden hadde han sittet i fengsel sammen med sin bror, som også hadde et lemfeldig forhold til loven.
Der inne hadde han tydeligvis pumpet veldig mye jern, for nå var han stor som et fjell. Han og broren hadde blitt løslatt på samme tid, så nå kom de alltid på besøk sammen. Noen ganger fullstendig i herointåka, og andre ganger frådende oppstemte av amfetamin, svarte i blikket og truende på en litt famlende måte som jeg aldri helt forstod meg på.
Broren var riktig nok mye mindre enn tyv nr. 1, men han så ut som en knivstikker fra indre helvete, og jeg måtte gå til innkjøp av et balltre og en boks med Radar insektspray (billigere og mer effektivt enn vanligere varianter) for å ha noe å beskytte meg med. De var stadig innom og det holdt på å bli slåsskamp flere ganger. De snudde hvis det var folk som satt og drakk rundt disken, men ofte var jeg også alene.
En gang var de usedvanlig bestemte på å gjennomføre et ran i mer klassisk stil, og de ga overraskende bestemt uttrykk for at de nå ville ha alle pengene i kassa sporenstreks. Selv om jeg på en måte fant det forløsende at de nå endelig hadde funnet en kommunikasjonsstil som passet med den ofte noe underkommuniserte intensjonen, så var det jo også ubehagelig.
Jeg la ansiktet i alvorlige folder og forklarte unnskyldende at det hadde vært en lite innbringende uke, og at jeg i så fall var nødt til å ta ut penger til dem i minibanken. Dette syntes de faktisk hørtes ut som en veldig god idé, og vi tuslet alle mann målrettet ut av butikken.
Jeg pustet lettet ut etter å ha fått låst butikken, og da vi var ute på gata la jeg på sprang, og fikk ristet dem av meg ganske raskt. Etter denne episoden fikk jeg et sjenerøst tilbud om beskyttelse fra Lobotommy Fergestad og Lille-Erik, som ofte var innom og tok en øl.
Den to meter høye kjempen Tommy var dørvakt på Rock All og Last Train, og hadde i kraft av sitt røffe utseende en avskrekkende effekt som gjorde at han sjelden havnet i slåsskamp. Lille-Erik, derimot, var en beryktet slåsskjempe som du definitivt ikke ville havne i håndgemeng med. Lojal mot sine egne, men brutal mot brunskjorter og andre grupperinger han ikke hadde sans for.
Av frykt for konsekvensene takket jeg aldri ja til tilbudet. Butikken ble i løpet av sin tid utsatt for innbrudd to ganger. Jeg fikk penger tilbake fra forsikringsselskapet begge gangene, men den ene gangen kom jeg i skade for å sende oppgjørsskjemaet i en gammel konvolutt som lå slengende rundt med ulovlig innhold. Kanskje tok de dette som smøring. Oppgjøret gikk i hvert fall strålende.
Arbeidsdagene i butikken var preget av godt innarbeidede rutiner, med et rituelt tilsnitt, og tiltagende uforutsigbarhet utover dagen. Arbeidsdagen startet gjerne med innlevering av postpakker til kunder rundt omkring i landet. Jeg laget omfattende postordrekataloger og brukte mye tid på å beskrive artistene, som ofte var ukjente for mange av kundene mine. Jeg er dessverre ikke så veldig musikalsk, men forsøkte å veie opp for dette gjennom entusiasme og salgsfremmende assosiasjoner.
Artister jeg likte godt fikk lange og ekstatiske beskrivelser. Artister jeg ikke likte noe særlig fikk korte, mer nøytrale beskrivelser. Noen få artister fikk hatefulle beskrivelser, så kanskje burde jeg utelatt dem. Og noen artister diktet jeg rett og slett opp. Hensikten med dette, utover egen fornøyelse, var at jeg da kunne sende alternativer i stedet.
Som for eksempel syvtommeren med den fiktive norske syttitallsartisten Per Pikk – «Du får itte leike med tissefanten min». Jeg fikk om lag femti bestillinger på denne «sjeldne» singelen, og fikk da sendt av gårde alternativet. Jeg var nemlig svært insisterende på at kundene skulle føre opp alternativer.
Jeg fikk bestillinger på faks, brev eller telefon, og pakket som oftest dette klart for innlevering dagen i forveien. Etter den daglige turen til Grønland postkontor ved halv elleve-tiden gikk turen til Rimi på Gunerius. Der jeg handlet jeg inn en sixpack eller en kasse øl, avhengig av dagsform og hvilke kunder som kunne forventes å dukke opp.
På fredag kunne jeg for eksempel forvente besøk av den meget anerkjente perkusjonisten Anders Møller (Euroboys, Kåre & the Cavemen, Gluecifer, Anal Babes, O-Men, m.fl.) som da tjente til livets opphold som rørlegger. Det var derfor nesten som å sitte på brakka i gamle dager, da Anders slengte seg ned på «barkrakken» i kjeledressen
.
Som oftest hygget vi oss da med gammel sær 60-talls psych eller 70´s punkrock. Theodor (som for øvrig også var trommis Cavebones), dukket også som regel opp med en frisk innstilling og dødsforakt i blikket. Den trivelige og litt nervøse trønderen som jeg kalte «Motoguzzi-mannen» kom gjerne innom på fredager etter jobb – på evig søken etter sekstitalls-obskuriteter med «baklengsgitar». Hvis han ikke kjørte Motoguzzién sin, hadde han gjerne lommelerke på innerlomma. Baklengsgitarer var det gjeveste han visste om.
Iblant var også hans noe mer dominante bror i sneisen alpelue med på «jakt». Han også med en langt over gjennomsnittlig interesse for «baklengsgitarer». Steinar Buholm var også innom på fredager, gjerne med en pose full av fisk som la igjen en sterk eim i butikken.
Christopher Nielsen var også innom iblant og rasket med seg litt sær punk eller Roky Erickson-utgivelser. Peter Tjølsen forventet jeg nesten hver dag. På et tidspunkt lagde jeg også en stol med «Tjølsen» inngravert, men denne fikk en ulykksalig skjebne da Theo knuste den i gulvet, i ekstase over en Nine Pound Hammer-låt.
Da butikken, som oftest, ble åpnet ved tolvtiden, var formen gjerne litt skral, og musikken på anlegget bar også preg av dette. Det begynte gjerne med litt melankolske artister på anlegget, som Gene Clark, Townes Van Zandt, Dave Kusworth og Phil Ochs.
Denne skjøre og lite produktive fasen ble avløst av en mer utforskende og proaktiv fase litt utpå dagen, der jeg hørte gjennom ny musikk, skrev nyhetsskriv og gjorde kontorarbeid. På ettermiddagen var jeg i vater og vel så det, og «barklientellet» begynte å dukke opp.
Peter var nesten alltid fyllesjuk. Som regel fikk jeg en illevarslende faks mellom 13 og 14 med noen vulgære strektegninger og telegrafisk utformet poesi i form av «glugg glugg» og «ekstremt tørst i dag!!!». Kjempen var på vei. Alltid presis. Alltid noe å klage over. Og nesten alltid blid som ei lerke.
Den enorme skotten var beundringsverdig sta og målrettet i sin omgang med alkohol, og hvis han først hadde bestemt seg for å drikke hardt, noe som var mer regelen enn unntaket, så var han ustanselig. En gang møtte han opp med en plastpose full av mynter som han hadde lånt fra en kaffeautomat. Han fant alltid en løsning, den godeste Pete Tjølshead. Som for øvrig booka mange av de kuleste rockekonsertene på den tida.
Lørdag var sjølveste kronjuvelen. Vi hadde innarbeidet et fornøyelig ritual med å pælme Offspring cd-en «Smash» med full kraft mot butikkvinduet så den knuste. En morsom, men relativt dyr aktivitet, som vi forsøkte å begrense til lørdagene.
Kristopher Schau var ofte innom på lørdagene for å hamstre musikk til seg selv og radioprogrammet sitt «Kvegpels». Vi etablerte raskt en god tone gjennom mange felles musikalske favoritter, og dette innledet et vennskap preget av sterk entusiasme for fandenivoldsk rock og en forkjærlighet for ulykksalige historier og kaos.
På lørdagene pleide også Arne Thelin å stikke innom. Den norske garasjerock-guruen, kjent fra band som Lust-O-Rama, Cosmic Dropouts, og Kwyet Kings, kom som regel med resolutte fottrinn inn i butikken, ofte ikledd sin svarte SS-vennlige skinnfrakk og spisse myggjagere. Med et skjelmskt Cristopher Walken-aktig smil om munnen doserte han myndig om garasjerock, og vår felles helt Lee Hazlewood.
Arne forlot gjerne butikken før kl. 1430 fordi han helst ville unngå en merkelig liten middelaldrende mann som var oppsiktsvekkende intenst opptatt av fugletitting og det obskure islandske 60-talls bandet Thor´s Hammer. Han var også besatt av Arne. Når han var innom butikken, var det alltid «Har Arne vært innom..?» «Hvor er Arne i dag?» osv. Arne drev forresten også med fugletitting i sine yngre dager. Fakta.
Utvalget i butikken var unektelig preget av mine egne, musikalske preferanser. Det var mye garasjerock/psych fra 60-tallet som The Sonics, Music Machine, 13th Floor Elevators, Shadows of Knight, The Seeds, Mystic Astrologic Crystal Band, Pretty Things, og «Nuggets»- og «Pebbles»-samlerene.
På denne tida solgte jeg mye neo 60´s garage som Fuzztones, Chesterfield Kings, Lyres, Plasticland, The Cynics, Miracle Workers, etc. Andre nyere band på den tiden med røtter i 60-talles psykedelia og rock som jeg solgte spesielt mye av, var Dead Moon, Bevis Frond og Thee Hypnotics.
Punkrock som Bored, Dictators, Misfits, GG Allin, Big Black, og Poison Idea solgte jevnt og trutt. Poison Idea ga meg også tinnitus i denne perioden, på den uforglemmelige konserten de hadde på Alaska i 1993.
Jeg hadde også en stor forkjærlighet for powerpop-artister som The Knack, Shoes, Big Star, The Beat, Plimsouls, og mer kontemporære artister i samme genre som The Posies, Teenage Fanclub, Matthew Sweet, Guided by Voices, og våre egne favoritter The Yum Yums, frontet av powerpop-entusiasten Morten Henriksen.
Faktisk fikk jeg en b-side på en Yum Yums-singel dedikert til meg, som refererte til en episode som fant sted i Gamlebyen under sterk alkoholpåvirkning. Den het «Punkrock coming through», men selve episoden har jeg glemt eller fortrengt.
Det var også mye i Paisley Underground og «ørkenrock»-genren. Dette var musikk jeg selv var veldig glad i, men ikke det som det ble solgt mest av. Den romslige kategorien «paisley underground» innbefattet artister som Rain Parade, Dream Syndicate, Opal, Mazzy Star og Long Ryders, og hadde forgreninger til mange av bandene innen den noe mer desperate og aggressive «Arizona-rock/desert-rock»-genren, med band som Thin White Rope, Green on Red, Naked Prey, Giant Sand og Gun Club i spissen.
Jeg forsøkte også å ha et bra utvalg av singer/songwriters/country/folk. Både eldre, britiske artister som Fairport Convention, Bert Jansch, Trees, og Nick Drake, og nyere «americana» som Walkabouts, Sixteen Horsepower, Wilco og Tindersticks.
Min distributør i Norge var Mudi. Der handlet jeg med den verbale mitraljøsa, Herjulv Arnkværn. En ekstremt kunnskapsrik og energisk mann med god smak og sympatisk innstilling til skakkjørte idealister som meg selv. Han hadde selv drevet legendariske Rock Shop på Aker Brygge i sin tid, sammen med Geir «Bulle» Underdal, som også hadde vært en kraftpakke i det norske rockemiljøet i en årrekke.
Størsteparten av katalogen min importerte jeg dog fra Get Hip og SST i USA, men også mye fra Glitterhouse og Music Maniac i Tyskland.
I tillegg kjøpte jeg bootlegs på billigsalg fra et taterfirma i Italia. Lars «Ramone» Dehli spurte meg en dag om en Ramones-bootleg jeg hadde i butikken. Han mente det var lite sannsynlig at noen ville betale 280 spenn for en så dårlig live-CD.
«Bare vent», svarte jeg skråsikkert, «Om kort tid kommer det en eller annen blåøyd unggutt med bollesveis fra Hadeland og plukker den opp». Og det stemte på en prikk. Denne unggutten var ingen ringere enn Tomas Dahl. En hadelandsk wonderboy som skulle vokse av seg den ungdommelige troskyldigheten for å bli en eminent musiker (Turboneger, Yum Yums, Caddy, Wonderfools m.fl.).
Hadeland ja … Hva faen er det med Hadeland? Fra jeg satte fot på Rock All for første gang rundt 1990, så var jeg omgitt av spinnville hadelendinger. Den teknisk begavede og sjarmerende bølla Marius Johnsen, vokalist i The Abusers, var faktisk så teknisk begavet at han som 12-åring laget en runkemaskin i teknisk lego, der friksjonen ble besørget av to roterende skinnlapper på høy hastighet.
Vi hadde også andre bøllefrø, som den notoriske urokråka Bjørge, og ikke minst min nåværende psykologkollega Lars Dehli (The Good, the Bad and the Zugly, Mensen), som blant annet «diva» fra balkongen på Rockefeller, under en Iggy Pop-konsert på midten av 90-tallet, og ned på publikum. Låta var «Raw Power». Han satte også fyr på et NSB-togsett sammen med sin rockebror Knut Schreiner (Turboneger, Euroboys, Kåre & The Cavemen) etter å ha fyrt av en større mengde fyrverkeri inne i en togkupé.
Knut skulle jo bli en av Norges dyktigste gitarister, og har som alle vet høstet stor berømmelse gjennom Turboneger, Euroboys og Kåre & The Cavemen. «Sirkusartisten» Lars «Zugly» Gulbrandsen (The Good, The Bad and the Zugly, Abusers, Wonderfools, m.fl.) og hans søster Ellen, var en konstant trussel mot sine omgivelser etter at promillen hadde punktert den naturlige sjenansen.
Vi hadde også personligheter som Pønke-Kenneth, Gærne-Yngve, og den noe mer stillfarne Audun Vinger. En skarping som etter hvert skulle bli en av Norges ypperste kulturskribenter og redaktører. En gang ble jeg faktisk reddet av Audun.
Jeg hadde gått ut i et voldsomt tempo en formiddag, og vært innom polet og kjøpt noe aldeles grusom sprit med bringebærsmak. Av en eller annen grunn. Uten at dette dempet min iver. Da Audun kom innom butikken lå en drita full innehaver og sov under disken. Audun eskorterte meg omsorgsfullt ut av butikken og inn i en taxi hjem til Gamlebyen. Takk for det, Audun.
Da jeg kuttet navlestrengen tidlig på nittitallet, og flyttet fra den lune Rypekroken, og inn til storbyen, hadde jeg visse forhåpninger om suksess på det romantiske området. Jeg tenkte i mitt saktmodige sinn, at det å ha egen butikk ville gjøre susen.
Der tok jeg skammelig feil. Riktignok ble det noe bedring i statistikken, men uansett hvor mye jeg jåla meg til med tøff skinnjakke og raff bakoversveis, så var disken nesten uten unntak omkranset av øltørste punkere, single tilårskomne 60-talls nerder, og pratekåte dagdrivere.
Alle Jayne Mansfieldene glimret med sitt fravær. De som en sjelden gang stakk innom var som regel okkupert av en eller annen brautende mannsgris med større kløft i haka enn den Mansfield-kløfta jeg smughvilte mine uskyldsgrønne øyne på. Og sannsynligvis med et høyere testosteronnivå enn jeg hadde leververdier på den tida. Så jeg lot de klokelig være i fred.
Etter å ha fintenkt litt et par års tid, kom jeg fram til at mange jenter hadde forventninger om en viss dybde i noen av samtalene. De gangene jeg var på oppløpssiden utpå natta, sverget jeg noe tvangspreget til en lite gjennomtenkt strategi, som overveiende bestod av alt for ivrige forsøk på overskjenking.
Denne noe plumpe strategien ble kombinert med bestrebelser på å imponere med favorittsanger fra egen platesamling. Planen videre var så å vente tålmodig med et megetsigende smil om munnen og vente på at den mystiske atmosfæren skulle elte deigen.
Etter mange nachspiel, med knakende god musikk og proporsjonalt lite romantikk, så ble det her sådd et frø i mitt enkle bondesinn. Det kunne gjort seg med en velklingende tittel å gjemme seg bak. «Psykolog» kunne funka, tenkte jeg. Hvis det først skulle være så fordømt vanskelig at selv te-knekt, polets rødvin og Ramones kom til kort, så skulle de visst faen meg få samtaler med substans, tenkte jeg bittert. Kanskje hypnose også kunne være en siste utvei.
Mystisisme i form av Tarotkort hadde jeg allerede forsøkt ved en anledning, men gikk da tilbake til hovedstrategien med musikalske perler, da jeg ikke hadde lest bruksanvisningen, og var for lite kløktig til å bløffe meg helt i mål.
I en liten periode datet jeg en jente som studerte odontologi, men det gikk rimelig trått. Og etter at jeg i fylla hadde sendt henne et romantisk brev (dette var før mobiltelefonens tid) der jeg på en lite subtil måte ga uttrykk for et sterkt ønske om å fylle alle hennes hull, så tok også dette svermeriet en brå slutt. Den velvalgte tannlegesjargongen hadde tydeligvis ikke imponert, og jeg var tilbake til mine formiddagsmøter med Gene Clark og en kasse Ringnes.
Har man først hang til hjertegripende køntri, er det jo bra å få nyttiggjort seg dette. Men spesielt karakterbyggende var det vel ikke. Jeg begynte å nærme meg midten av tyveårene, og det sømmet seg egentlig ikke å sitte og sutre over verdens urettferdighet, når man tilhørte en aldersgruppe hvis medlemmer kunne smykke seg med sprenging av tungtvannsfabrikker og diverse doktorgrader.
Audun Vinger, som jeg titt og ofte skålte med på den tiden, hadde i en årrekke vært vitne til mine klønete romantiske initiativ, og i kameratslig ånd tipset han meg om en jente han mente kunne være noe for meg. Hun var venninne av hans kjæreste på den tiden, og var ifølge Audun en rocka friskus som drev med hundekjøring og drakk som en mann. Jeg syntes denne beskrivelsen virket litt skremmende, men ikke mer skremmende enn at jeg nevnte dette for min svirebror Peter Tjølsen, som var en god venn av Eli, som hun het.
Peter er en handlekraftig kar, og han foreslo at vi tre skulle møtes på Last Train før vi dro videre på Natt & Dag-fest på Head On. Etter en maraton med stressdrikking fra min side, følte jeg omsider at mitt talent for hurtigdrikking denne gang ble møtt med en viss respekt. I hvert fall endte kvelden med et belønnende utfall etter jeg hadde lovet å betale taxien opp til Korsvoll.
Dette innledet en periode med en bisarr form for kurtise ledsaget av en sterk indre uro og kronisk forhøyet kortisolnivå. Og med kun to etablerte beskyttelsesstrategier: en hardt tilkjempet overbevisning om at ting aldri vil ende bra (som forberedelse på skuffelse) og et massivt inntak av alkohol for å døyve angsten, tærte dette hardt på kropp og sjel.
Jeg følte omsider at pendelen begynte å svinge litt i min retning etter at jeg hadde vært på Glassmagasinet og fått gravert inn det romantiske budskapet «Jeg liker deg bedre enn øl», og fått overlevert den vidløftige gaven i taus forlegenhet. Riktignok ble intet sagt som kunne bekrefte om budskapet falt i smak, men jeg tok fravær av eksplisitt avvisning som et godt tegn.
Som et ledd i kurtisen gikk jeg også til innkjøp av et svært grønt telt for å forsøke å bløffe på meg villmarksferdigheter jeg slett ikke var i besittelse av. Jeg tenkte det ikke kunne skade å dra en klassisk machobløff som Lemonheads beskriver så godt i sin klassiker «The Outdoor Type».
I tillegg førte kurtisen med seg visse sosiokulturelle utfordringer. Eli viste seg å være datter av en biologiprofessor og en halvt germansk lærerinne bosatt på beste vestkant. For en som i stor grad hadde fordypet seg i Clay Allison, H. P. Lovecraft og Allistar McClean, følte jeg meg litt fortapt på søndagsmiddagene.
Jeg erkjente mismodig at jeg måtte gå til ytterligheter for å bevare de intime privilegiene som nå hadde blitt skjenket meg på nåde. Mitt første forsøk på å bryte den besteborgerlige barrieren og bevæpne meg med noen litterære alibier gikk ut på å skumlese Herman Hesses «Steppeulven».
Planen var å kunne referere med slett mine til denne klassikeren ved en passende anledning. Da jeg litt senere, på lite velvalgt tidspunkt, lirte av meg noe sånt som: «Jeg trur jeg føler meg litt sånn som han Steppeulven»; så ble dette møtt med velfortjent mistro og hånende latter. Avslørt.
På dette tidspunktet forstod jeg at min kultivering ville være en fulltidsjobb. Åpningstidene for Wild Mind ble derfor justert fra 12–18 til 15-18, for å pleie min kulturelle helse.
Det var i hvert fall planen. Og riktignok ble det en del turer til biblioteket med kompleks motivasjon, men åpningstidene var nå såpass komfortable at det dessverre medførte litt hardere trøkk i de sene nattetimene. Ting skled vel da egentlig helt ut forretningsmessig. Jeg hadde blitt ganske lei, og hvis kundene spurte om en plate var bra, så svarte jeg ofte, som jeg for så vidt ofte mente, at det bare var noe drit.
Men slikt blir det ikke penger av. Det blir heller ikke penger av å svare at en vinylplate koster 600 kroner når den er priset til kr 115. For så å gi bort hele plata gratis i det kunden snur seg betuttet for å sette den tilbake i hylla. Det ble bare rør. Dessuten hadde Platekompaniet begynt å dominere markedet med et bredt utvalg og priser jeg ikke kunne konkurrere med. Så jeg måtte begynne å se meg om etter andre alternativer.
Og jeg trengte ikke se veldig langt. Wild Minds liberale forretningsprofil tiltrakk seg mange ulike personlighetstyper. Og jeg merket meg et stort misforhold mellom antall mennesker som var innom og penger i kassa. Mange ville helst bare jekke seg en øl og fortelle om sitt. Kanskje kjøpe en singel som takk for praten. Det var da jeg tenkte: hvorfor ikke sette hele jævla driten i system og ta betalt? Det var da det igjen slo meg at psykologi kanskje var veien å gå. Men det var en tung vei.
Jeg hadde skippa gymnaset til fordel for yrkesskolen og en relativt baktung karriere som rørlegger hos Ticon VVS i Drammen. Så jeg måtte ta artium som privatist, mens jeg forsøkte å holde liv i butikken i konkurranse med Platekompaniet og co. Og det varte ikke så lenge før det var kroken på døra.
Beslutningen ble behørig feiret i form av «gravøl» og en særdeles vilter fest. Først i butikken, og deretter på Pigalle, som jeg hadde leid for anledningen. Jeg hadde slått breialt på stortromma, og med direktørmessig pondus hadde jeg gått til innkjøp av en kasse med whisky og rikelig med øl. Alt på huset selvfølgelig.
Festen ivaretok de tradisjoner som allerede var godt etablert i butikken – med knusing av inventar og entusiastisk inntak av alkohol. Dessuten inneholdt festen denne gang mye nakenhet og freidig blotting av kjønnsorganer. Et par av deltagerne forsøkte etterpå å gjenta den frimodige suksessen på Elvis-pub nede i gata, men ble da kastet ut av en mindre liberal innehaver. Butikken min ble totalt smadret. Noen av deltagerne var ekstra glad i knusing og måtte tøyles i sin destruktive iver, for å unngå å få politiet på døra.
Da jeg gikk i gang med studiene på Blindern, ble butikken stengt og virksomheten flyttet opp til leiligheten min på Nordberg, der jeg drev med postordre i liten skala. Fortsatt skulle jeg hjemsøkes noe av destruktiv automatikk fra fortiden. Selv om tilværelsen nå var mer preget av forutsigbarhet og sømmelighet, kunne det smelle uten forvarsel.
Best illustreres dette kanskje med noe som egentlig skulle være en tekkelig middag sammen med Eli, Kristopher og hans kone på den tiden, samt vår felles venn Frode Hanssen. Jeg våknet neste dag og ante fred og ingen fare, men jeg skjønte at noe var galt da jeg fikk se Elis skrekkslagne ansikt.
Stua var fullstendig rasert. Ikke ulikt gravøl-seansen i butikken. Det var knuste møbler, spritflasker, glasskår og oppkast overalt i leiligheten. Blod var det også. Selv i taket var det masse søl. Så begynte det å komme flashbacks.
Jeg som «diver» fra bokhylla ned på Kristopher. Lenestolen som ble løftet over hodet og knust. Eli som hamrer løs på magen til Frode med knyttneven. Jeg som suger fatt i Eli og kaster henne gjennom rommet inn i veggen. Alt dette med et smil om munnen.
Og på platespilleren ser jeg «synderen». Den nye singelen med Nashville Pussy, som jeg fikk fra Get Hip i posten sist uke. Syvtommeren «Go Motherfucker Go» hadde gått på repeat store deler av kvelden og egget opp stemningen til nostalgisk nivå. Jeg husker at vi alle tok hverandre i hånden ved midnatt og sa adjø som om ingenting hadde skjedd.
Frode skulle også på date på Cruise Cafe kl. halv ett. Han hadde på det tidspunktet mistet taleevnen fullstendig, så det var en uunngåelig fadese.
Etter dette ble ting mer normalt for min del, og postordrevirksomheten døde sakte, men sikkert ut. Også de mest lojale kundene fra grisgrendte strøk i nord sluttet å sende fakser med bestillinger. En av dem ble dessuten urimelig fornærmet da jeg avslo å bytte vinyl mot fleinsopp, som han visstnok hadde rikelig tilgang på.
Men folket i nord hadde allerede fått en uovertruffen «arvtager». Min gode venn Egon Holstad grunnla Feedback i Tromsø i 1994, bare to år etter at Wild Mind hadde trykket sin første postordrekatalog. Butikken ble nedlagt i 2004, etter å ha vært en kulturinstitusjon gjennom et tiår. Egon har i ettertid gjort seg bemerket i radio- og tv-sammenheng, og ikke minst som knivskarp og uredd journalist i Tromsø.
Nå som jeg lever en noe mer stabil tilværelse med egen psykologpraksis, bondegård, kone og en liten datter, priser jeg meg egentlig lykkelig for at Platekompaniet & co dukket opp, og at jeg således ble tvunget inn i et annet livsspor.
All honnør til de små nisjebutikkene som fortsatt kjemper videre. Jeg ville aldri vært denne tiden foruten. Mange av de praktfulle raringene jeg traff for første gang i platebutikken min er blant mine beste venner i dag. Det er verdt så mye mer enn penger.
God musikk gjør livet bedre. Enkelt og greit.