Denne saken ble først publisert i februar 2018.
Kriterier: Det er nesten aldri noen som orker å lese kriteriene i slike kåringer, men jeg elsker å skrive dem, for så å kunne henvise til dem når folk krangler på utelatelser de mener det er helt urimelig at ikke er med, eller andre mangler i hovedteksten.
Gleden er helt på grensen til det morbid ondskapsfulle, når man da bare kan vise til kriteriene, som de ikke har lest.
Etter den overveldende responsen i sosiale medier (takk alle sammen for både gode og ræva innspill, krangler og muntre passiar), så jeg for en sjuk mengde det faktisk var med dritbra bassintroer, og jeg har derfor vært nødt til å skjære hardt til beinet her, og sågar luket ut noen personlige favoritter jeg trodde var krystallklare topp 16-kandidater.
Jeg har derfor tatt 16 låter der bassriffet er noe mer enn bare «bra basspill» e.l. Riffet må enten være så sterkt at det på sett og vis lever sitt eget liv, nærmest på siden av låten det tilhører (slik gitarriffet i «Smoke on the Water» gjør), eller at riffet er anslaget i en låt så klassisk at det er nok å høre de få sekundene riffet utgjør, før hjernen din umiddelbart vet hva som er på vei.
For å snirkle det litt inn, samt eliminere antall kandidater kraftig, var det også nødvendig å sette grensen ved bassintroer der bassen er det første instrumentet i låten. Vokal før går greit, men bassen må være første instrument ut.
Dette er heller ikke en kåring av verdens beste bassist, den skal vi ta en annen gang, men mer en hyllest til bassen som et utrolig viktig instrument, selve limet mellom trommene og resten av bandet, og ei liste som – uansett hva du enn måtte mene om den – er ment å anskueliggjøre bassens viktige rolle i soundet av et band.
Det er/var flere band som lett kunne vært representert med mange låter, men her er det altså bare én låt per artist. Nederst i saken finner dere ei spilleliste som i skrivende stund teller over 50 låter med raffe bassintroer. Denne vil utvides etter hvert som det måtte komme nye eller gammelnye kandidater inn.
Verken Red Hot Chili Peppers, Primus, Muse, Ned’s Atomic Dustbin eller Level 42 kommer til å dukke opp under her. Alle var disbassifisert for bassmisbruk, og er således ikke med på lista. Men det som står her nå er det uansett ingen som har orket å lese seg helt ned til, så nå er det heller bare å gønne på med låtene.
Det er lett å glemme for et eksplosivt, tøft og unikt band Violent Femmes var.
Selv fikk jeg dem delvis ødelagt av å være mye DJ gjennom 90- og 00-tallet, men det er jo ikke bandets feil.
En viktig del av signaturen deres var nettopp den akustiske bassen. I sin tid var det nok at de tre første sekundene på «Blister in the Sun» strømmet ut i lokalet før mer eller mindre alle, av begge kjønn, gikk amok på dansegolv og vegger. Gordon Gano visste neppe, da han skrev og spilte inn låten, at den skulle bli en evig hit, eller at ei av tekststrofene i låten skulle avstedkomme bandnavnet Highasakite.
15. FUGAZI «Waiting Room» (1988)
Helt klart det minst kommersielle navnet på hele lista, og et band det er fullt mulig å diskutere hvor geniale de egentlig var.
Til tider helt enormt irriterende politisk fokusert, som blant annet gjorde at det var et helvete å være arrangør for dem, fordi de var så imot alt som lignet kommersialisme, kjøtt og andre gøyale ting.
Man kan uansett ikke ta fra dem deres innflytelse på hardcorescenen, og på sitt beste skrev de helt fantastisk catchy låter. «Waiting Room» er en slik, og det er bassen som drar i gang hele moroa og nærmest gjør hele låten.
Red Hot Chili Peppers pleide å gjøre denne live, men da ødela selvsagt Flea den med tullkukbassen sin, samt at den sjuke rappesynginga til Anthony Kiedis var grensesprengende uutholdelig.
Originalen er derimot helt knall, og den er åpningssporet på deres debut-EP. De ble dessverre aldri bedre enn dette.
Myten er jo helt nydelig, nemlig at Lee Hazlewood ble bedt av Frank Sinatra om å sparke i gang sangkarrieren ti datteren Nancy.
Så ga han henne «These Boots Are Made For Walking», og ba henne tenke seg til at hun var en mannlig trailersjåfør mens hun sang.
Resultatet kjenner vi alle sammen, og det er jo bassen som kommer inn først og her og sier fra om at det er fest. Klassiker, og en låt som aldri kommer til å bli glemt. Skaffet også Lee noen ekstra kroner til sigg og whisky, og det gjør jo bare det hele enda finere. Og, nei, jeg vil ikke ha nevnte historie verifisert. Hater når folk skal ødelegge en god story.
Da jeg la ut denne kåringen på nettet, var det utrolig mange som skrev «Gigantic» med Pixies.
Og det er jo ikke noe å si på dét.
Debutskiva var bra, og dette var Kim Deals låt (hennes «Cannonball» med The Breeders var også en kandidat som var med inn i tralten her, men den er et kriteriums-tvilstilfelle, siden den egentlig starter med lett tamming på cymbalen. Lot den være med på spillelista, for å være grei), og en låt som alltid vi trekkes frem den dagen Pixies 10 beste låter skal kåres.
Men den er fra debuten «Surfer Rosa», og debuten var ei indieplate som solgte lite og ikke ble oppdaget av flertallet før andreskiva «Doolittle» kom, endevendte alt og la grunnen for både Nirvana og masse annet etter seg.
Og hva var vel ikke åpningssporet på «Doolittle», låten som setter anslaget og bretter opp ermene, kaster møblene ut av vinduet og skjenker det åndelige glasset med sterk og ulovlig energidrikk? Jo, det er «Debaser», det.
Bass og punkrock er en like logisk kombo som pølse med brød, egg og bacon og gin & tonic.
Det sto til slutt mellom denne og «Holiday in Cambodia» av Dead Kennedys, men jeg landet på de engelske bøllene, simpelthen fordi jeg både synes det er en bedre låt, og at de var (og er) et bedre band.
«Neat Neat Neat» er deres andre singel, og vil for mange alltid leve i skyggen av den mer bejublede debuten «New Rose». Det er selvsagt bare tullball, for det er denne låten som virkelig drar skinnet av pølsa, og som dessuten gjør den til en av tidenes beste punkrocksingler.
Ligger noen TV-opptredener der ute på nettet fra når de fremfører denne, og det er altså så tøft, så farlig, så ute av kontroll og latterlig bra at det er til å besvime av. Og den bassintroen! Kast meg i brønnen, det er så bra.
Det er få bassister som har satt så dype spor etter seg – på godt og vondt – som Peter Hook.
Som bassist i New Order, selvsagt, men først og fremst for Joy Division. Bassgangene til Joy Division er like mye deres signatur som den kjølige og angstfulle stemmen til Ian Curtis, og jeg kunne selv mange av bassgangene i låtene utenat, lenge før jeg visste hva de sang om.
Det opplagte valget ville vært «Isolation», men den starter dessverre med fem, seks sekunder trommer først, og utgår dermed. Kunne også tatt episke «Atmosphere» eller den atomvinterfremkallende «Shadowplay», men det ble «Transmission» akkurat i dag, ikke minst siden det også var deres debutsingel.
Rystende bra den dag i dag. Og de ville blitt kalt banebrytende (samt Joy Division-kopister!) om de hadde kommet nå. Også er det litt artig å tenke på at alt med dette bandet per definisjon startet med et bassriff.
En av de mest sentrale låtene fra opplest-og-vedtatt-klassikeren «London Calling», og den eneste låten bassist Paul Simonon har skrevet på skiva.
Takk og lov forlangte han også å synge den selv.
Myten skal ha det til at en av sjefene hos selskapet CBS kom inn i studio akkurat da de spilte den inn, og da fikk den lite frontfigur- og sangvante, og sterkt berusede Simonon supernoia, og dermed begynte han å synge veldig emosjonelt og nesten gebrokkent. Snålt opplegg, men et fantastisk resultat.
Og klart han ville starte låten selv! Med bass! Var jo han som hadde skrevet den, for Fanden! Det er da også Paul Simonon som smasher bassen sin på coveret til skiva, og ikke Joe Strummer med gitaren, som mange later til å tro.
Kongens mest nedstrippa og magiske øyeblikk er denne for lengst kanoniserte 1960-innspillingen, opprinnelig utgitt på albumet «Elvis Is Back».
Hele låten er sentrert rundt basslinja, beskjeden knipsing, litt perk og – selvsagt – Stemmen med Stor S. Det hele er så sexy, så intenst og så dirrende magisk at man kan miste pusten av mindre.
Opprinnelig skrevet av Otis Blackwell og spilt inn av Little Willie John i 1956, men det er – selvsagt – Elvis som stikker av med all oppmerksomheten, alle pengene, alle Cadillacene, alle damene og låten.
Ble også tolket helt ypperlig av The Cramps på deres debut, men på den tiden hadde ikke bandet noen bassist - dummingene! - ellers hadde den selvsagt også vært med her. Men Gud hjelpe, Elvis her, altså. Kongen.
8. RAGA ROCKERS «Når knoklene blir til gelé» (1983)
Eneste norske bidrag som kom helt gjennom (ligger noen flere i spillesta nederst, til og med flere med Raga, ikke minst en låt av The Mormones, der Morten Lunde spiller knallhard bass - med slide).
Kjøtt var en kandidat, med «Elektrisk», men den er ikke i nærheten av denne norske ultraklassikeren, løftet fra Ragas debut.
Alt er bra med denne låten. Krohns infantile utbrytertrang og intense behov for å ta avstand fra borgerskapet, det ville og halsbrekkende refrenget, og versene der Krohn stabler så mye ord så fort oppå hverandre at det kan knekke selvtilliten til enhver rapper, er fascinerende i lag på lag.
Men det er basslinja til Livio Aiello som er limet her, og som setter det hele i gang. Er den dag i dag en låt de fleste fans har langt opp på ønskelista når de skal se dem live. Med rette.
Mange jeg kjenner har 1992-skiva «Check Your Head» som deres favoritt, men for meg vil det alltid være «Ill Communication», hvor kjedelig forutsigbart og kommers det enn måtte fremstå.
Skiva er en eneste stor fest, og det sto mellom både «Root Down» og «Sabotage», før jeg hørte på dem, og da var det ikke lenger noen tvil.
En av nittitallets aller beste låter, og Beastie Boys på sitt mest tiltalende og fengende. Bassriffet som åpner ballet er dritbra, og det er også riffet som holder koken i låtens midtparti, før det hele eksploderer igjen.
John Lennon. Har nettopp skrevet
, og anbefaler heller den, enn at jeg skal gjenta meg for mye.
Men denne suggererende saken åpner den siste skiva der alle fire var sammen i studio og den starter hele skiva.
Er jo Lennons låt, dette. Men Macca gir den ekstremt mye ekstra magi med basspillet sitt. Ike & Tina Turner gjorde også en enormt bra versjon av den, men de hadde ikke Macca på bass. Synd for dem.
Det ville vært direkte uansvarlig å hoppe over The Stooges i en slik sammenheng.
«Fun House» er til dags dato det beste jeg har hørt av rock, og mye av grunnen er hvor uhyre stramt og strengt plata er skrudd sammen.
Det var den siste skiva Ron Asheton spilte gitar på, før han ble oppgradert til bassist (vanligvis skriver man «degradert», men selvsagt ikke i denne sammenhengen!). Snakket nylig masse med bassist og gitarist Rolf Yngve Uggen om dette, hvor perfekt denne skiva høres ut, nettopp fordi den ikke styres av noe annet enn bandets iboende galskap og rastløshet.
Platas beste låt er «Dirt», en låt som drives frem av et bassriff, men den starter med trommer og dermed ryker den av kriteriumsårsaker (jævla kriterier!). Da er tittelsporet noe ganske annet. Låten kickes i gang av Alexanders bassriff, før Iggy flerrer ut et «Mmmmph!», klapper i hendene og lar hele The Stooges-udyret slippe løs i studio.
Total galskap. Helt ute av kontroll. Massivt kaos. Og helt jævla perfekt rock. Dave Alexander døde 10. februar i 1975. R.I.P. og takk for bassen, big man.
Selvsagt helt umulig å komme unna i en slik sammenheng.
Et av de mest kontante knyttneveslagene i rocken, og så ikonisert og gjennomanalysert at det halve kunne vært nok.
Man tenker kanskje først og fremst på Daltreys stammesynging når låten nevnes, og selvsagt teksten med de legendariske linjene om å dø ung. Og låtskrivinga til Pete Townshend er det jo heller ikke akkurat noe galt med. Mannen var jo et geni.
Men det er også viktig å konse på bassintroen, og ikke minst det videre basspillet til John Entwistle her, der han får låten til å rulle så fint. Ta bort bassen her, og det er lite igjen av rammeverket til Townshend. Låten ble også tittelen på debutskiva.
Riffmestrenes mestere, fortrinnsvis med Tony Iommi som master of ceremonies. Debutskiva er intet unntak, men akkurat her er det bassist og tekstforfatter Geezer Butler som får lov å slippe seg løs.
Han starter sågar ballet med noe som nesten kan minne om en bassolo – som er noe av det verste som finnes – men så kicker riffet inn, attpåtil med bassen kjørt gjennom en wahwah-pedal, før Ozzy tar over stafettpinnen og synger om Satan sjøl, som er forelsket og i ferd med å komme på bedre tanker.
Men steike, for et bassriff. Og for et band. Og de var så vidt i gang.
Jean-Jacques Burnel spilte ikke bass i The Stranglers.
Han kjørte derimot traktor med fire høyspentkabler som strenger, og han spilte så tungt, så hardt, så presist og tøft, at selv låter av det mindre eminente slaget fra dem (som først begynte å forekomme etter fire-fem skiver) ble briljante.
Det var faktisk flere kandidater her. «No More Heroes», tittelsporet fra andreskiva var den ene. «Princess of the Streets» fra debuten en annen. Men det er jo helt peise umulig å kjøre rundt «Peaches», som i tillegg til å komme på pallen i denne kåringa også er en av tidenes beste sommerlåter.
Ble masse kødd med BBC og sensur og drit, som følge av låtens sexistiske tekst, men det hindret den ikke å bli en hit. Det var den for bra til.
The Stranglers i 1977. Da var de faen meg et av klodens beste band, og traktorbassen til Jean var en vesentlig grunn til det.
1. MOTÖRHEAD «Ace of Spades» (1980)
Hva som skulle bli nummer én var egentlig aldri spennende.
Det var den første som poppet opp i hodet mitt, og den ville vært med 100 av 100 ganger.
Å skrive noe vettugt om denne låten, som ikke allerede er skrevet, er egentlig fånyttes. Den er en av verdens beste låter noensinne, og den er så tøff at selv skeptiske fløtepuser føler seg beklemt i møtet med den. For den går ikke an å fornekte.
Man kan si «Nei, dette er ikke helt min greie» eller «Dette er nok litt for hardt for meg», men det går ikke an å fornekte låtas genialitet, simpelthen fordi det bare slår tilbake på en selv. Den er like mye rythm’n’blues som den er punk, like rock’n’roll som Stones på sitt slemmeste, også går det så inni helvete unna.
Elsker dette sitatet fra Scott Ian, gitaristen i Anthrax (om da han hadde kjøpt «Ace of Spades»-skiva): «I got the record home, put on the first song, ’Ace of Spades’ and holy crap, the first thing I thought was, “Who the hell are these three Mexicans and how do they play so fast"?».
Haha! Lemmy, altså. Han kunne spille bass, han. Og det var ikke noe flinkisjokking med tommelen og bassen opp til halsen.
Han spilte heller bass som om det var en rytmegitar. Og han gjorde det tøffere enn alle andre. Og han startet attpåtil en av verdens beste og tøffeste låter med nettopp bassen.
Epilog: Man skal aldri, aldri, A-L-D-E-R-I snakke ned bassgitaren som instrument, og man skal aldri, aldri, A-L-D-E-R-I snakke ned bassisten i bandet.
Bassen er limet, bindeleddet og broen mellom et bands enkeltbestanddeler, og det er den som gjør at du kjenner musikken slå inn i mellomgulvet når du spiller den slik den skal gjøres, nemlig høyt og helseskadelig. Ikke at dette var noe jeg ikke har tenkt på før, men under tilblivelsen av denne lista, og ikke minst spillelista nederst, ble det bare enda klarere.
Det blir helt klart viktig å lage ei liste med tidenes bassister, men dette er ikke ei liste over de flinkeste i klassen, men til de enkeltstående og magiske anslagene i låter som kickes i gang av nettopp bassen. Jumpin’ jack bass, it’s a bass bass bass!
Nyt spillelista her, ei liste som stadig vil bygges ut: