Musikkminnet:

Slik gikk det da «Bønna» flyttet til Oslo for å satse på musikken

I 1988 flyttet Bjørn Olav «Bønna» Helberg til Oslo for å satse hundre prosent (og litt til) på musikken.
PÅ BYTUR: Bjørn Olav Helberg med bassen foran Slottet. Det er jo vanligvis den ruta bassister i Oslo tar når de skal lufte bassen. Foto: Odd Magne Johansen 

PÅ BYTUR: Bjørn Olav Helberg med bassen foran Slottet. Det er jo vanligvis den ruta bassister i Oslo tar når de skal lufte bassen. Foto: Odd Magne Johansen 

– Oslo har det jeg har savnet med Tromsø. her kan du høre rockemusikk live hver eneste dag. Og for meg som ønsker å utvikle meg musikalsk, ligger det et stort poeng her. Hele bransjen har sitt sete i Oslo, sa Helberg (21) til «Tromsø» den 11. mars 1988.

«Bønna», som journalisten konsekvent kaller ham, var da i gang med sitt nyeste bandprosjekt: Cover Boys med blant andre Knut Akselsen fra bandet Road som frontfigur.

I tillegg til «rock som svinger» satset Cover Boys på imaget.

LES OGSÅ: Kenth var byens CD-konge

Sort skinn og heavy-rock?

– Så nå er det sort skinn og heavy-rock for alle penga, spurte journalist Odd M. Johansen.

– Nei, for all del. Vi kommer slett ikke til å sverge til slitt dongeri og skinnjakker. Vi satser på en litt mer sofistikert stil enn som så. Jeg tror ikke jeg har brukt mer penger på klær på lang, lang tid enn det jeg har gjort den siste måneden.

Men hva med musikken?

– Rock som svinger er både enkelt, men samtidig også litt hemmelig. Og ikke så jævlig tradisjonelt. Jeg ikke bare tror, jeg vet det skal gå bra.

Og i mellomtida slet «Bønna», som så mange andre musikere, med økonomien.

LES OGSÅ: Arbeidet overtid for Afrika

Lån og kontakter

– Jeg har ikke kalkulert med at jeg kommer til å tjene noe på musikk i år. Derfor har engasjementet for Jørn Hoels turneer gitt etterlengtede kroner. I tillegg har jeg hatt strøjobber for et vikarfirma. Men det er ikke til å komme ifra at familien har støttet godt opp med rimelige lån.

Noe «Bønna» naturlig nok var svært takknemlig for.

«Engasjementet for Jørn Hoel» dreide seg om Helbergs jobb som gitartekniker. Først for Hoel og senere for Bel Canto, Steinar Albrigtsen, Tre Små Kinesere, Anne Grete Preus og The Aller Værste.

– Det har betydd ganske mye for meg! Turnéerfaring er viktig. Å oppleve hardt arbeid med lite søvn, har gitt meg en erfaring som kommer godt med. Videre har jeg oppnådd å få mange gode kontakter som kan bli viktige framover. Det er nemlig av avgjørende betydning at man har kontakter i denne bransjen.

LES OGSÅ:

Ikke bare musikk. Rock også

Så, hva skjedde med Cover Boys? Feedback spør Bjørn Olav «Bønna» Helberg (50).

– Det må nesten skyldes tilfeldigheter. Vi var ganske så fokusert på Cover Boys den gang, sier Helberg i dag.

Etter hvert tok jobben som gitartekniker mer og mer over og ble en heltidsjobb, en jobb han beholdt i ti år (og fortsatt praktiserer et par dager i året. I år for Bel Canto). Da er det greit å være musikkinteressert. For som journalisten spør i 1988:

– Andre interesser enn musikk?

– Ja, rock!

Det er tydelig at denne musikkinteressen ikke har fortatt seg opp gjennom årene. Og fremdeles er det «ærlig rock» («Bønna» (21) sine ord) som gjelder.

– AC/DC er verdens tøffeste band. Og jeg elsker Motörhead! Det som er absorbert i 15-20-årsalderen er nok det som sitter sterkest i ryggraden, sier Helberg idet vi treffer ham på Kaffebønna på Stortorget.

For 30 år siden var det «Tromsø» som spanderte en cola på en blakk musiker på Teaterkafeen. Idag sluttes ringen når Helberg spanderer kaffe på iTromsøs Feedback. Da Helberg vokste opp her i byen spilte han i flere band, blant annet i 666 (hvor han fremdeles spiller).

– At jeg ble bassist har vel også med tilfeldigheter å gjøre. Det var vel sikkert noen kamerater som manglet bassist.

LES OGSÅ: - Tromsø er for kaldt for garasjeband

Sofistikert stil

Helberg flyttet til Oslo rundt 1987 for å satse på Cover Boys sammen med Knut Akselsen.

– Vi gjorde noen jobber her i byen, blant annet på Je t’aime (dagens Blå Rock), Paletten og en ungdomsklubb på Kvaløya. Det gjaldt å få regnestykket til å gå opp, man kom jo ikke oppover for bare en spillejobb, sier Helberg og ler.

– Dere satset på en «litt mer sofistikert» stil i Cover Boys enn i dine tidligere band? Hva mente du med det?

– Det må gudene vite! Det må ha vært ungdomssynder, sier en lattermild Helberg.

LES OGSÅ: De kom, de rocket, de forsvant

Sponset av Levi’s

– På den tida sponset Levi’s musikkbransjen og det var vanlig å få en klespakke med bukser og jakke før du dro ut på turné.

Det var musikken som fikk Helberg til å forlate Tromsø, men det var også musikken som brakte ham tilbake.

– Jeg bodde i Oslo i vel fem år og i 93–94 kom jeg tilbake for å starte Audionor sammen med Trond Mikalsen. Og selv om jeg startet Kaffebønna i 1998, sitter jeg fremdeles i Audionors styre og eier et par aksjer.

LES OGSÅ: «Vakrest av all poesi»

Nytt materiale

Men i motsetning til en gammel sirkushest som ikke klarer å forlate manesjen etter at nummeret hans er ferdig, har Helberg stadig noe nytt å melde.

– I 666 lager vi nye låter. Da jeg ryddet i kjelleren kom jeg over en bunke med tekster som Alf Krogseth hadde gitt meg for lenge siden. Det var som å finne gull. Skrevet på gulnet fakspapir fra Tromsø Sparebank. Og i påsken skal jeg vikariere for Alf når Norgez Bank skal varme opp for DePress.

En så travel mann har vel knapt nok tid til å savne musikerlivet?

– Jeg kan savne å være på turné, men jeg vet jo hvor slitsomt det kan være. Kan tenkes man ikke er like entusiastisk etter et par dager.

Men man trenger jo ikke å turnere for å spille i band. Noe Helberg tydeligvis er enig i:

– Heldigvis er vi mange likesinnede her i byen som ikke klarer å la være å spille!

LES ALLE Feedbacks musikkminner her.