Med dette programmet med utelukkende musikk av den store engelske barokkomponisten Henry Purcell, har Barokksolistene skapt sin egen lekeplass for framføringer som nok ikke alltid ligger like tett opp til det tradisjonelle barokk-nerder kunne tenke seg.

Men du verden hvor de fikk denne 1600-tallsmusikken til å swinge.

Det Barokksolistene gjør med musikken, sangen og dansen, og presentasjonsformen som er valgt, er utrolig publikumsvennlig.

Folkeliggjørende

Dette er håndplukka musikere som virkelig kan spille godt og som kan formidling. Det veksles mellom instrumentale nummer og sang. Innimellom tilføres dans som et ekstra moment i presentasjonen, og alt som skjer på scenen har fått en slentrende, men ikke tilfeldig koreografi.

Det skapes liv og røre både musikalsk og visuelt.

Har du ikke den store sansen for klassisk musikk fra før, kan det Barokksolistene her gjør, være med på å åpne opp veien inn i den klassiske sfæren.

Musikken folkeliggjøres og ufarliggjøres gjennom den lekende tilnærminga og utforskninga av den som vi blir vitne til. Og vi kunne så definitivt trengt mer av denne type konserter som våger å bryte med den formaliteten, gravalvoret og stivheten som vi litt for ofte klassisk musikk presenteres med.

Stort spenn

Det er et stort spenn i det Barokksolistene gjør på scenen. Ensemblet består av to fioliner, en viola, cello, kontrabass, harpsikord, barokkgitar, trommer, to sangsolister og en danser.

I et nummer kan vi oppleve ensemblet samla med stort trøkk i uttrykket. I det neste kan det presenteres et vart sangnummer med bare et par av instrumentene som tonefølge.

Her er både sakral kirkemusikk og en folkelig hornpipe, ikke så langt unna det vi kan oppleve hornpipe spilt på en session på en pub i Irland i dag.

Og da må selvsagt også danseren Steven Player fram på golvet, selv om det foregår i koret i domkirka.

Og som et anna ytterpunkt i konserten kan nevnes den elleville parodiske tolkninga av en scene fra Purcells opera «Dido og Aeneas».

Som sanger i Barokksolistene, er vi også så heldige å få oppleve tromsøsopranen Berit Norbakken Solset. Hennes stemme kler barokkmusikken svært godt, og hennes kvaliteter som sanger har jeg beundra i mange år. Det er ikke tilfeldig at hun i dag turnerer noen av de virkelig store konsertscenene ute i verden.

I tillegg medvirker den engelske sangeren Tom Guthrie.

Bjarte Eike gjør en god jobb både musikalsk som kunstnerisk leder og fiolinist, og ikke minst med den formidlinga som ensemblet står for.

Han har latt musikkgleden og formidlingsgleden får lov til å munne ut i sann livsglede.

Og når Barokksolistene klarte å skape så mye liv i kirka; hvordan vil det da bli når ensemblet senere i festivalen skal holde en konsert med tittelen «Alehouse Sessions» på The Edge, lurte jeg på etter endt konsert i Tromsø domkirke.