I motsetning til en normal hip-hop-konsert kvart over altfor sent i et mørkt lokale på Bastard, er vi i en relativt godt opplyst sal. Alle i publikum har sitteplasser og festivalsjef Line Fusdahl fungerer som en slags «hypeman» før konserten. Hadde man ikke visst bedre, kunne man nesten trodd at man hadde kommet i skade for å ha havnet på Nordlysfestivalen.

Med seg på «Klish akustisk» har Tromsø-rapperen fått med seg halve The Band Called Oh. Musikerne har samarbeidet tidligere, blant annet på Klish’ sisteskive, «Røyk og speil».

Klish åpner med ei, så vidt meg bekjent, ikke-utgitt låt om «Diskokule-øya», som fungerer svært godt i lag med bandet. Man får et veldig annerledes inntrykk av Klish med de nedstrippa, sexy versjonene av låtene hans. Konserten er ganske langt fra hvordan vi kjenner rapperen i tospann med sin husprodusent, Sorte Beats. Der er det intense og herlig overproduserte beats, som på «Røyk og Speil» og EP-en EYM.

Det er mange høydepunkt på konserten, men størst inntrykk gjør den voldsomme og artige låta «Alt faller fra hverandre», som har blitt strippet helt ned til en vakker rap-ballade. «The Band Called Oh»-vokalist Frode Larsen synger refrenget så sårt at det høres ut som ei helt anna låt. Det er forbanna rått. Klish har i det hele tatt flere veldig melodiøse refreng som kler Larsen veldig godt.

De fire musikerne jobber veldig godt sammen, som et velsmurt maskineri. Konserten er full av frekke pianokomp, som på låtene som «Ballonga» og «Å og a». Bandets tolkning av sistnevnte låt er kolossal. Det høres ut som et Klish står foran et helt orkester.

Den forenklede presentasjonen av låtene får fram at Klish først og fremst skriver utrolig gode tekster. Gjennom hele konserten sitter jeg igjen med inntrykk av å finne noe annet i låtene, enn hva jeg har gjort når jeg har hørt dem tidligere, enten live eller i studioinnspillinga. Tekstene står seg vel så godt uten fengende beats, og rommer usikkerhet, annerledeshet og skarpe observasjoner.

Klish er ukomfortabelt komfortabel når han klønete slarver med publikum og bandet mellom låtene. Han er sjarmerende og igler seg rett inn under hunden på publikum når han forteller om liv, død og depresjon.

I ei av låtene rapper han «Det er kort vei fra å kul’an til et nervesammenbrudd», og etter låta kan han humoristisk avvæpne med at å si «Vi er inne i en æra i rap, hvor de som er mest deprimert er de som er mest populær. Så endelig går det veien for meg»

Som det meste som er virkelig godt i livet, er også denne konserten over altfor tidlig. Noen og femti minutt er hva publikum blir velsignet med. Likevel kan vi trøste oss med at Klish er festspillprofil under festspillene i Nord-Norge, i Harstad. Hvis det byr på mer av dette, er det bare å bestille seg båtbillett til Harstad med det samme.

Konserten er i det hele tatt enormt vellykka, og et svært godt initiativ fra Nordlysfestivalen, som vi får håpe de videreutvikler til neste år.