Ukas dypdykk

Her er de 10 beste coverplatene gjennom alle tider

Kreativ tørke? Rørende kjærlighetserklæringer? Eller bare pur latskap? Det er mange grunner til at artister gir ut rene plater med coverlåter.
 

Nylig kom både Weezer og Mercury Rev ut med hvert sitt rene coveralbum, og denne uken slipper The Lemonheads sitt andre album på ti år, som, i likhet med forgjengeren, utelukkende består av coverlåter.

Å spille inn coverlåter er ikke spesielt ehhh… originalt. Band og artister er jo selv produkter av det de selv har hørt, og det å gjøre andres sanger, enten som rene blåkopier, eller som nye tolkninger der låtene gis nytt liv og ny mening, har vært gjort helt siden man satt rundt leirbålet og klasket steiner mot hverandre.

På sekstitallet var det mindre høytidelighet rundt det å covre andres låter, og der samme låt gjerne kunne være en hit med flere forskjellige artister i samme kalenderår. I låtskriverklyngene ble det sågar skrevet låter i et heseblesende tempo, så heftig at man noen ganger faktisk krangler om hvem som var først ute med «originalen».

De to første skivene til The Rolling Stones hadde for eksempel bare henholdsvis én og tre egenkomponerte låter, så de kunne nesten vært med her. Samme de fleste av Johnny Cash’ comebackplater, der Rick Rubin foret ham med sine egne favorittlåter. Men jeg ble nødt til å sette kriteriene litt hardere. Disse er som følger:

Det må være én artist/ett band som fremfører alle låtene på plata. Samleplater og tributeplater teller altså ikke. Samtlige låter på plata må også være skrevet av noen andre enn den som fremfører det. Undertegnede må dernest like det.

Vidt forskjellige artister som The Ramones, Nina Simone, David Bowie, Rod Stewart, Bob Dylan, Bryan Ferry, Ryan Adams, Lyle Lovett, Annie Lennox, Laibach, John Lennon, Aretha Franklin, The Residents og Selveste Ringo Starr har gjort det. Paal Flaata har jo laget flere slike bare de siste årene. Mange bra her, men ingen av disse nådde opp. Det gjorde derimot disse helter og heltinner:

10. Emmylou Harris «Wrecking Ball» (1995)

 

Husker jeg tenkte at «Ho mor, ho er fortsatt i stand til å sparke bra fra seg, sin høye alder til tross»! Det var september 1995 og jeg var 23 år. Emmylou var 48. Tiden flyr jaggu.

Det er ikke låtskrivingen Harris vil huskes best for, og skal man være skikkelig streng har hennes formidable gullstrupe aldri kommet bedre til sin rett enn da hun backet Gram Parsons på hans soloskiver.

Men, herregud, hun har spilt inn masse annet gull, også under eget navn. Og det er primært andres låter hun har gjort til sine egne. Denne skiva var det minst countryaktige hun hadde gjort, og med Daniel Lanois som produsent (og som en av låtskriverne) overrasket hun mange back then. Plata er da også knall, selv om produksjonen er i overkant pompøs og «boksete» hørt gjennom 2019-ører.

 

9. Hindu Love Gods «Hindu Love Gods» (1990 – innspilt i 1987)

 

Jeg er åpen for at denne er med av sentimentale og emosjonelle årsaker. Men musikk er da for Fanden følelser! Da denne kom, var det knyttet enorme forventninger til den. Inni hodet mitt iallfall. Jeg husker den også som ei skive som leverte. Warren Zevon var fortsatt i knallform, og R.E.M. var – og det er lett å glemme av i dag – et av verdens beste band på denne tiden.

Sammen hadde de gått i studio og lekt seg med å planke egne favoritter, og noen løse skisser fra egne låter (flere av dem skulle senere ende opp som sentrale låter på Zevons kommende skiver). Resultatet ble ei leken, uflidd og rufsete skive, som oser av spilleglede, fyll og fanteri. Gamle bluesknallerter fra Robert Johnson, Willie Dixon, Bo Diddley og Muddy Waters får ei solid overhøvling, men også Prince-hiten «Rasberry Beret» er strålende.

Det som virkelig tar kaka er sistesporet, en fabelaktig og bøyd countryversjon av Woody Guthries «Vigalante Man». Michael Stipe var opprinnelig trommis i bandet, men er ikke med på plata, der Zevon fremstår som sjefen. Selvsagt. Warren var jo sjefen!

 

8. Nick Cave & The Bad Seeds «Kicking Against The Pricks» (1986)

 

Hans tredje soloplate kom midt i et kreativt inferno, og da var det litt snålt at det bare var coverlåter. Men Cave har alltid vært opptatt av sine musikalske røtter, og her blottgjør han det eksplisitt. Noen av valgene er opplagt logiske gamle blues/gospel-låter (har alltid vært viktig for Cave), samt bidrag fra hans helter i The Sensational Alex Harvey Band, Velvet Underground og Gene Pitney.

CD-versjonen har også inkludert en kanontøff versjon av Roy Orbisons «Running Scared», men den var altså ikke her originalt, men kun på ei B-side fra singelen «The Singer». Velvet Underground-låten «All Tomorrows Parties», som egentlig ville passet helt perfekt for ham, er eneste skikkelige nedturen her, som jeg synes han roter bort potensialet til i tilløpet.

Men det er flisespikkeri. Høydepunktet er versjonen av «Something’s Gotten Hold of My Heart», som er helt der oppe med Gene Pitneys fantastiske hitversjon av den (er jo den han prøver på, ikke originalen). Året før slapp han dessuten «In the Ghetto» på singel, og den burde strengt tatt vært med her også. Hadde passet perfekt. Men så var det da ingen som spurte meg heller (typisk!).

 
 

7. The Mono Men «Ten Cool Ones» (1996)

 

The Mono Men er et band som ikke akkurat har badet i prisutmerkelser, ære, penger og berømmelse. Men de burde det. Fordi de var et av de beste rockbandene på nittitallet, iallfall i den amerikanske bølgen av ville og coole garasjerockband, sentrert rundt Washington-etiketten (staten, ikke byen) Estrus (haha, dette ble tullete nerdete, ser jeg. And I love it!).

Dave Crider frontet The Mono Men og drev samtidig Estrus. Bandet hans spydde ut singler og skiver med høyenergisk og helt fantastisk rock’n’roll, primært med eget materiale, men alltid med en og annen coverlåt i ermet. I 1996 ga de ut skiva «Ten Cool Ones» der de nærmest har sex med originallåtene, som Crider elsket på grensen til det mæææget usunne.

MC5, 13th Floor Elevators, The Revelons, Gravel, The Miracle Workers, Dead Moon, The Wipers, Link Wray osv. Dette er en fest av ei plate, der alt interiør er kastet ut av de knuste vinduene, det er fri bar, naboene er bakbundet og kneblet og det joviale gla’-hærverket kan simpelthen ikke få komme fort nok i gang. Elsker denne plata. Ikke minst er den en god påminnelse til å høre alle de fantastiske originalene.

 
 

6. Robert Plant & Alison Krauss «Raising Sand» (2007)

 

To store stjerner på hvert sitt felt (rock og bluegrass) går i studio i lag og har det gøy. Så kommer det noe ut på andre siden. Ikke nødvendigvis en oppskrift som er garantert suksess, og da Plant og Krauss ga ut denne, hadde iallfall ikke undertegnede spesielt høye forventninger.

Krauss syntes jeg var flink, men hun hadde aldri fanget eller fenget meg skikkelig. Plant solo er langt mindre interessant enn hans bravader med Led Zeppelin. Klassisk svakt terningkast fire, der ideen er bedre enn utførelsen, tenkte jeg. Og det er jo da det er så gøy å ta feil *, og bli positivt overrasket.

Skiva er helt uovertruffent produsert av kløpperen T Bone Burnett, og henger sammen som et vaskeekte album med egenskrevne låter. Townes, Gene Clark, The Everly Brothers, Sam Phillips, Allen Toussaint og mange flere blir alle kjørt elegant gjennom T Bone-kverna til Robert og Alison, og det låter som honning.

At skiva også skulle ende opp som en kommersiell braksuksess er således en strålende bekreftelse på at verden er i vater en og annen gang. Vi må ikke gi opp! Verden kan være bra!

 * Undertegnede tar aldri feil

 
 

5. Bettye Lavette «Worthy» (2015)

 

Nok ei skive der en glitrende artist løftes ytterligere opp og frem av en ditto glitrende produsent. Bettye debuterte som plateartist helt tilbake i 1962, men var stort sett henvist til singelformatet og diverse samlere. Heldigvis fullbyrdes rettferdighet til slutt, og på dette albumet stråler hun fra start til slutt, på ei skive som fortsatt bare gror og gror.

Hun synger så bra at det er teit, og kryper under huden på deg i hver eneste frasering. Låtene hun transformerer til Bettye-originaler er kjente saker fra The Beatles, The Rolling Stones og Bob Dylan (hun ga ut et rent Dylan-album i fjor) med den største selvfølge, og videreforedler sågar favoritt Mickey Newbury til 20 i stil.

I januar 2016 fylte hun 70. Det er ganske sjukt å tenke på. De gamle er … best! At denne skiva ikke er ute på vinyl er for øvrig en sannhet av nesten diskvalifiserende dimensjoner. Men bare nesten. Den beste plata jeg hørte i 2015.

 

4. Nancy Sinatra «Boots» (1966)

 

Denne er helt i grenseland hva angår kriteriene, men vi lar den passere av rent ideologiske årsaker. Tittelsporet er nemlig på sett og vis en Nancy-original, men den er ikke skrevet av henne, så dette faktum sender skiva gjennom nåløyet med et klyvd hårs margin.

Myten er jo helt nydelig, nemlig at Lee Hazlewood ble bedt av Frank Sinatra om å sparke i gang sangkarrieren til datteren Nancy. Så ga han henne «These Boots Are Made For Walking», og ba henne tenke seg til at hun var en mannlig trailersjåfør mens hun sang. Resultatet kjenner vi alle sammen. Klassiker, og en låt som aldri kommer til å bli glemt.

Skaffet også Lee noen ekstra kroner til sigg og whisky, og det gjør jo bare det hele enda finere. Og, nei, jeg vil ikke ha nevnte historie verifisert. Hater når folk skal ødelegge en god story. I tillegg finner vi «As Tears Go By» (Stones), «Day Tripper» (Beatles), «It Ain’t Me Babe» (Bob Dylan) osv. Et skikkelig sukkertøy av ei plate, dette.

 
 

3. Robert Forster «I Had a New York Girlfriend» (1994)

 

Nok en artist hvis åpenbare, musikalske kvaliteter burde gitt ham ubegrenset tilgang på et evig liv i hedonisme, politisk stormakt og milliarder av fans. Som én av hjernehalvdelene i det framifrå australske popbandet The Go-Betweens har han likevel risset seg inn i hjertene til et fint knippe fans verden over, det skulle bare vært så mange flere.

På denne snasne godbiten av ei plate fikk han med seg masse australske musikkvenner i studio (Conway savage og Mick Harvey fra Nick Caves The Bad Seeds, Warren Ellis – den gang fra bandet Dirty Three – senere også en badseeder, Graham Lee fra The Triffids m.fl.), der de drakk øl, koste seg og spilte inn mange av Roberts egne favoritter. Fra obligatoriske Dylan og Neil Diamond til Grant Harts (Hüsker Dü) solosingeldebut.

 
 

2. The Hellacopters «Head Off» (2008)

 

Lite visste vi at dette skulle bli bandets svanesang, men bandets oppløsning ble annonsert rett etter denne skiva. Det morsomme er å tenke på tidsånden da den kom. Promo på plata ble sendt ut til anmeldere, men bandet unnlot helt å si at skiva utelukkende bestod av coverlåter, og attpåtil bare låter skrevet og utgitt av band i The Hellacopters’ samtid.

Flere anmeldere (også her på berget) trakk frem Nicke Anderssons store låtskriverevner, vel uvitende om at han ikke hadde skrevet en eneste av skivas låter. Å sjekke ut fakta på nettet hadde altså ikke etablert seg så sent. Hella covret bestandig masse låter på singler og samlinger, slik de også bar jakkemerker og caps med andres bandnavn som vandrende reklameplakater.

Flere regner «Head Off» som ei av bandets svakeste plater, men jeg er helt vilt uenig. Bonussporene på singlene er også coverlåter, der særlig The Insomniacs’ «Baby Come» er helt bedårende. The Hellacopters. Sukk.

 

2. Detroit Cobras «Life, Love and leaving» (2001)

 

Delt andreplass med Hella, og der avslørte jeg også at jeg hadde begått en liten tellebrøler da jeg skulle sette sammen lista. For det er altså 11, og ikke 10, skiver i denne kåringen. Men dette tenkte jeg vi skulle la være en liten intern hemmelighet mellom undertegnede og dere som har orket å lese helt ned hit. 

Så: Her kunne man egentlig slått kron og mynt hvilken av de to første skivene deres man skulle tatt med, men det ble nå denne, på bekostning av debuten, og fordi den er raff som fy. Detroit Cobras kom inn som et friskt pust på begynnelsen av det nye millenniet, der de spilte gamle soul-, girlgroup- og garasjelåter med så mye energi og fest i seg at det nesten var umulig å holde seg i ro når man hørte på dem.

De raffe kvinnene Rachel Nagy og Mary Ramirez er kjernen i et band som hele tiden har skiftet besetning (som blant annet har inkludert Greg Cartwright), og det er dette som er The Real Girl Power. Skivene oser av rus, frihet, synd og faenskap, der særlig den distinkte, småhese og forførende stemmen til Rachel sørger for at det aldri må bli tomt for drikkevarer eller annet festfyrverkeri.

Versjonene deres av gamle soul-, doo-wop- og rocklåter er helt på høyde med originalene, og det sier ikke lite, når man freser gjennom kildene på dem. For dette er fra øverste hylle. Modig av dem å tørre. Men de lander silkemykt på trygge panterpoter og flekker tenner hver eneste gang. Går ikke an ikke å like Detroit Cobras. Da er du en dumming.

 

1. Mark Lanegan «I’ll Take Care of You» (1999)

 

Sprøtt at det i år er 20 år siden denne kom ut, og at vi den gang var like nært 1979 som vi var nåtiden. Sånn kan man virkelig bli skikkelig gæren av, så la oss ikke tenke mer på dét.

Lanegan har gitt ut mye fantastisk musikk, både med Screaming Trees, andre artister og under eget navn. Vi snakker bidrag på godt over 50 plater. Likevel har han aldri truffet bedre enn her. Det starter med en nedstrippet og hypnotisk versjon av The Gun Clubs «Carry Home», som helt saklig måler krefter med den suverene originalen, og så bare følger det ene gullkornet på etter det andre.

Hele skiva er innspilt med akustisk besetning, bestående av gamle venner fra hele hans karriere, samt noen celebre gjester som bl.a Los Lobos-medlem Steve Berlin. Det er ikke én svak låt her, og flere av originalene var så ukjent for meg at jeg med denne skiva oppdaget mange artister jeg fra før ikke hadde kjennskap til. Er så kult med sånne skiver.

Ingenting skranter. Ingenting skulle vært gjort annerledes. Plata er rett og slett helt perfekt, og blir jeg tvunget til å velge én låt, skyter jeg meg, men før jeg trekker av går jeg for gospelgysaren «On Jesus’ Program», der Mark synger så tøft og storslagent vakkert at man – uansett hvor ateistisk man måtte mene at man er – dras inn i et sakralt modus.

Mesterverk, og en sjeldent strøken terningkast seks-utgivelse, dette.

 

Epilog: Coveralbum er artig, selv om det er mye ræl innen genren. For min egen del har coverlåter vært en av de viktigste kildene til å oppdage ny musikk, særlig i en tid der musikk var så ufattelig mye mindre tilgjengelig, og dyrere, og der man kunne gå rundt i årevis å digge coverversjonen, før man fikk kloa i, enn si hørt, originalen.

Det er jo også noe søtt med at artister ønsker å hylle de som inspirerte dem. Dette er derfor de musikalske frøene som spirer og gror videre, gir oss nye versjoner, som igjen gir oss nye versjoner, nye band og nye kick. Og noen raserianfall på veien.