Ukas dypdykk

Dette er de 10 beste comeback-platene gjennom alle tider

Å gjøre comeback kan være en god idé. Men må man lage ei ny plate? Nei, det må man ikke. Man burde la være. Heldigvis finnes det hederlige unntak. Her er eksempler på ti svært vellykkede comebackplater.
ROKY ERICKSON: Har han laget et av tidenes beste comeback-album? Ja, mener Feedback-redaksjonen. Husk for øvrig at Roky aldri skrives med C, og at Erickson alltid skrives med C. 

ROKY ERICKSON: Har han laget et av tidenes beste comeback-album? Ja, mener Feedback-redaksjonen. Husk for øvrig at Roky aldri skrives med C, og at Erickson alltid skrives med C. 

Band som oppløses forblir gjerne nettopp oppløst. Det var en grunn til at bruddet kom. Personlige feider, stiftelse av familie, plagsomme kjærester, kunstneriske uenigheter og kreativ tomhet, eller en kombinasjon av disse, kan være årsaken.

Men tiden leger, om ikke alle, så iallfall mange sår. Og når festivaler og arrangører begynner å blafre med mange tusenlapper, og livet som oppløst kjennes oppskrytt, begynner det fort å krible i gikteriske gitarfingre, flisete trommishender og rustne stemmebånd.

Og Spørsmålet med Stor S melder seg med tiltagende styrke: Skal vi ta en runde til i manesjen? Ferten av musikalsk sagmugg blir da ofte så intens at trangen til å gjenta gamle bedrifter, bli hyllet av gamle og sultne fans, og å slippe unna det dølle og tilbaketrukne livet, ikke er til å holde ut. De simpelthen spille sammen igjen.

For soloartister melder gjerne mange av de samme problemene seg, bortsett fra at de sjelden blir oppløst, om enn ikke i en bokstavelig forstand. Men de kan møte veggen eller simpelthen bare synes hele artistlivet er masete.

Helge og Egon har derfor rangert fem vellykkede comebacks hver, der den kunstneriske kvaliteten holder mål, og ikke bare det, men der den innspilte skiva til og med er skikkelig bra.

Here we go!

Egon Holstads fem utvalgte comebackskiver

5. DINOSAUR JR «Beyond» (2007)

 

Dinosaur jr var opprinnelig en trio, men etter undergrunnsklassikeren «Bug» (1988), tok bandet mer form som et soloprosjekt til frontfigur, vokalist, gitarist, kaptein, første i alt og straffetaker – J Mascis. Bassist Lou Barlow sa i et intervju at han regelrett ble sparket fra bandet, det vil si at Mascis fysisk begynte å sparke etter ham på scenen under en konsert, og at dette ikke var til å feiltolke eller holde ut. Han var ferdig i bandet.

Etter noen år som énmannsband med leiesoldater, annonserte de at de hadde røyket fredspipe og var sammen igjen som den opprinnelige trioen. Resultatet som kom ut på andre siden, som jeg husker en massiv intern skepsis til, var overveldende. Barlow og Mascis var sågar bare blitt enda bedre til å spille, og låtmaterialet var uovertruffent. Førstnevnte slapp til og med inn med to egne låter, slik det skulle være.

Hvis Neil Young hadde spilt på bulldozer i stedet for gitar. Sanseløst mektig og bra. De påfølgende skivene er også dritbra. Heia comeback for rockdinosaurer!

4. THE BEASTS OF BOURBON «Little Animals» (2007)

 

2007 var året for reuinions, gett! Det australske kultbandet, med Tex Perkins i front, skremte vannet av mang en platekjøper og konsertpublikummer på åttitallet.

Hvis Nick Cave har gått og lagt seg, Tom Waits, Keith Richards, Keith Moon, The Pogues og Winston Churchill har fått for mye whisky, Captain Beefheart har gjemt seg i campingvogna si, The Cramps har takket for seg på nachspiel og gjenferdet av Hank Williams har gått i dekning på loftet, er det ingen andre en Tex & co. som sitter igjen.

De grisebanker dørvaktene på vei inn til festen, sjekker opp alle damene, og ødelegger alt inventar. The Beasts of Bourbon er gatas skrekk, som du vil skal like deg, fordi du digger dem.

Men de ble slitne selv, man blir jo dét av å holde på slik, og gikk dernest hvert til sitt. Plata «Gone» (1997) var første forsøk på comeback, men var ikke mer enn sånn passe. Da de så kom tilbake for andre gang, var det med et brak.

Singelen «I Don’t Care About Nothing Anymore» er noe av det beste de har gjort, men resten av skiva holder samme rystende nivå. Holdt på å spille den i hjel da den kom. Nå er den også tilgengelig i strømmetjenester. Sørg for å ha nok bourbon tilgjengelig.

PS: De slapp nylig et helt nytt album under navnet The Beasts. Anmeldelse kommer snart på disse sidene.

3. ROKY ERICKSON «All That May Do My Rhyme» (1995)

 

Det var nesten 10 år siden Roky hadde gitt ut et skikkelig album, og han hadde forsvunnet helt fra bransjen. Ryktene tilsa at det ikke sto så bra til med Texas-geniet, noe som senere er bekreftet.

Mannen var veldig syk og pleietrengende, og musikken var lagt helt på is, minus noen halvoffisielle samlere og liveskiver på diverse shady labler. I mellomtiden gikk masse kjente band og artister sammen og spilte en tribute til ham, for å holde mannen og myten i live (R.E.M., ZZ Top, The Jesus & Mary Chain, Thin White Rope, T Bone Burnett m.fl).

Så, høsten 1994 kom den første singelen, svimlende vakre «We Are Never Talking» (ble «single of the week» i NME, men var bare tilgjengelig på sjutommer, og solgte ikke noe særlig), en låt som ville blitt en verdenshit med nevnte R.E.M. Det irriterer meg fortsatt at ikke bildet fra singelcoveret ble brukt på fullengderen. Roky ser så farlig og tøff ut her, mens han på den fulle skiva ser ut som han litt dølle broren til Lillebjørn Nilsen.

 

Sambygdingene i Butthole Surfers stablet far inn i et studio, backet ham med venner (blant annet Charlie Sexton) og spilte inn et materiale der halvparten var nytt og resten nyinnspilt gull fra «opplagstiden».

Husker jeg ble dypt rørt av skiva. Nyinnspillinga og duetten med Lou Ann Barton, «Starry Eyes» (opprinnelig spilt inn 20 år tidligere), er noe av det fineste jeg noensinne har hørt. Sukk.

2. BILL FAY «Life Is People» (2012) (første på 41 år)

 

The King Kong Of All Comebacks, iallfall om man regner tiden mellom utgivelse og forrige album. Fay var ikke kjent for meg da denne kom ut, 41 år etter forrige runde i manesjen. Men sjokket var massivt.

Plata er så sakral, tander og vakker at det nesten gjør vondt å høre på, på en bra måte. Lavmælt, intenst og silkemykt maler Fay ut noen låter så perfekte og skjønne at man må klype seg i armen og spørre «Hvorfor ventet du egentlig over 40 år med å gjøre dette?»

Svaret er at han i 1971 ble sparket av selskapet sitt, og ikke hadde råd å lage en oppfølger til sitt tredje album. Og dermed forble han utenfor bransjen, den lurifaksen. Men det var verdt ventetiden.

Låten «Thank You Lord», en spak og nesten selvutslettende ydmyk og skjør bønn, er så smertefullt vakker å høre på at selv den mest hardbarkede ateist skal slite med tårene. Dobbeltsukk.

1. The Afghan Whigs «Do to the Beast» (2014)

 

De var kanskje det aller beste bandet som fikk den klamme merkelappen grunge hengende over seg. Men de skilte seg kraftig ut fra resten av hurven. Den strirøykende, smarte, misforståtte, tilsynelatende misogynt aggressive flåkjeften og soulelskeren Gregg Dulli ramlet dessverre litt mellom alle stoler.

Etter masse sideprosjekt, skulle han, 16 år etter siste runde, puste liv i sitt hovedprosjekt, The Afghan Whigs. Plata er en moderne klassiker. Blytungt, intenst og heseblesende, med en Dulli som står i front og skriker etter oppreisning, berettiget annerkjennelse og tilbedelse fra trofaste og utsultede fans. Resultatet er sjukt bra, med en voldsom produksjon som både stryker medhårs og utfordrer lytteren på én og samme gang.

Låten «Algiers» er den beste jeg har hørt av musikk laget i dette årtusenet. Dulli synger så på bristepunktet at man fornemmer at dette gjelder faen meg liv, og det er så vidt hans kraftig sigarettslitte stemmebånd henger med, men det gir bare vokalen en ekstra dimensjon, tyngde og desperasjon, samt at det skaper superbe kontraster til de partiene der låten er fløyelsmyk og som å lytte til rennende honning, varmt og skarpt produsert som den også er.

Herre min hatt, så episk det låter. Jeg gjentar gjerne: Dette er en moderne klassiker. Og bedre enn alle skivene de ga ut før, hvorav flere av dem er avsindig sterke.

Helge Skogs fem utvalgte comebackskiver

RAGA ROCKERS «Übermensch» (2007)

 

Selv for en som fikk et fan-forhold til Raga først da jeg rundet 20, var det mye frykt og forventning knyttet til bandets comeback. For en som er født i 1980, men oppdaget bandet sent, fremstår bandets glansperiode på 80-tallet som mytisk. Litt som et svart-hvitt-fotografi fra en storbyvirkelighet som var fjern fra egen oppvekst i Tromsøs suburbia, der tekstene allikevel speilet den samme, sannsynligvis universelle ungdomsproblematikken.

Den kontante singelen «Aldri mer» representerte et godt omen. På «Übermensch» viste det seg at Michael Krohn ikke var hadde blitt gammel og sur, men gammel og kul. Raga-sjefen var fortsatt sint, og med pondus og selvsikkerhet rettet han pekefingre, og spyttet ut ordene backet av et knippe glimrende låter.

At dette skulle bli en gromplate burde ikke ha vært noen overraskelse. Michael Krohn brukte årene i forkant på å gi ut en tung, hard og glimrende rock’n’roll-plate under navnet Krohn & co. Hans «nye» band Easy Riders leverte også to gode album, selv om disse – absurd nok – ble latterliggjort av deler av norsk musikkpresse. Den kritikerhyllede «Übermensch» innledes da, ironisk nok, av en omskriving av Easy Riders’ «Sjakk Matt».

LORETTA LYNN «Van Lear Rose» (2004)

 

Vi kjenner alle til «stjerneprodusent revitaliserer falmet artist»-fenomenet. Man kan si at Jack White var for den aldrende og akterutseilte countrystjerna Loretta Lynn hva Rick Rubin var for Johnny Cash sin «gjenoppstandelse» ett tiår tidligere. Men i motsetning til Rubin/Cash-prosjektet baserte ikke White Stripes-frontmannen dette albumet på coverversjoner, men råsterkt originalmateriale fra Lynn selv. 

Det var så mye sjel og liv igjen i gamle Loretta at garasjerockeren fra Detroit egentlig fikk en lett jobb fra kontrollrommet. White gjorde enkle, men viktige og smakfulle grep med soundet. Ellers lot han hovedpersonen skinne, og tilførte plateprosjektet energi med sin utilslørte fanboy-tilnærming til samarbeidet. 

Om ikke «Van Lear Rose» er å regne som et comeback etter strenge diskografi-kriterier, fungerte plata som en kunstnerisk og kommersiell rakett for Loretta Lynn. Hennes egentlige comeback fire år tidligere gikk nemlig på trynet, og at «Still Country» (2000) faktisk måtte reutgis i kjølvannet av «Van Lear Rose» illustrerer det kommersielle ingenmannslandet Lynns karriere befant seg i. Den nå 86 (!) år gamle Loretta Lynn fortsatte å gi ut gode album i kjølvannet av dette glitrende comebacket.

CELTIC FROST «Monotheist» (2006)

 

Celtic Frosts legende, anseelse og popularitet hadde sakte, men sikkert økt foran dette comebackalbumet. Noen fans hadde høye forventninger, andre en frykt for at Tom Warrior og kompani skulle bæsje på leggen – og den musikalske arven. Etter 16 års pause fra «rampelyset» kom det banebrytende sveitsiske beistet ut fra bunkersen, og leverte varer med smør, sukker og oppnedkors på.

«Monotheist» er det motsatte av gjenforeningsplater med mål om å spille safe, kopiere tidligere bragder, og dermed ha en garanti for at bankkontoen svulmer. Den pur unge originalversjonen av Celtic Frost var et band som tøyde grensene – en praksis de gjentok på comeback-skiva.

Dette er et nådeløst, bekmørk og brutalt album. «Monoteist» er (selvfølgelig ikke) bedre enn überklassikerne «Morbid Tales» og «To Mega Therion», men tyngre enn noe av musikken Celtic Frost ga ut på 80-tallet, da de inspirerte en rekke kids til å lage musikk som senere ble omtalt ved navnet black metal. Linken til norsk svartmetall ble da også synliggjort gjennom at Anders «Neddo» Odden (Cadaver, Satyricon m.fl.) ble hyret inn som gitarist på «Monotheist»-turnéen.

THE NEW CHRISTS «Lower Yourself» (1997)

 

Pang! Slik ville jeg illustrert åpningssporet på australiernes comeback i plateformat. «We Have Landed», indeed.

Eks-Radio Birdman-vokalist hadde holdt koken godt på 80- og 90-tallet. En rekke singler og noen EP-er hadde med jevne mellomrom dryppet ut av Youngers kreative honningkrukke, men «Lower Yourself» var faktisk bare New Christs andre regulære studioalbum over en periode på 15 år.

Ikke rart at «den australske Iggy» hadde mye knusktørt musikalsk krutt på lager i garasjen! Med «Lower Yourself» fulgte han etter åtte års albumpause opp bautaen «Distemper» på imponerende vis, og denne plata var startskuddet for en rekke album som holdt høy klasse.

Plata inneholder mange høydepunkter, deriblant tittelsporet – som er en av rockens ondeste låter. En perfekt inngangsport for uinnvidde, men ikke noe å sette på som nattamusikk for småbarna. I «Jenny» viser Younger fram sin popsensibilitet, mens «From on High» er mørk, ekspansiv punk av typen New Christs gjorde til sitt varemerke. Hill Rob Younger!

CHARLES BRADLEY «No Time For Dreaming» (2011)

 

OK, her tøyer jeg virkelig comeback-strikken. Men litt juks må man godta for å lure inn soulplata mange holder høyest fra inneværende millennium. 

Etter en rekke singler, var nemlig «No Time for Dreaming» den nå avdøde Charles Bradleys debutplate. At denne mannen ga ut sitt første album i en alder av 63 år, etter å ha levd et liv i (etter norsk standard) fattigdom er en historie som tåler å gjentas. «No Time for Dreaming» er nemlig et album så knallsterkt at musikken fortjener å spres også i 2019.

Bradley sang og holdt på med musikk hele livet, men hadde en bisarr reise fram til debutplata. Under pseudonymet Black Velvet tjente han noen slanter som James Brown-imitator på små kneiper. Heldigvis hadde folkene i New York-baserte Daptone Records vett til å snappe fyren opp, putte han i et studio, og gi ut skiva hans. Jeg er evig takknemlig.

Epilog: Det er vanskelig med kriteriene her, og navn som Bob Dylan, The Long Ryders, Echo & The Bunnymen, Television, Radio Birdman og mange flere var med i kjømda. Men det er ikke utrolig mange vellykkede skiver i denne kategorien.

Mangellappene i kategorien tidenes verste comeback-skiver er derimot alt anne enn fraværende. Dermed skulle rigget for vårt neste dypdykk –tidenes 10 verste comeback-skiver – være satt. Se opp for sterke scener.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.