Musikkintervjuet:

Sindre Kielland (17) spiller i to band, leser Kafka og drømmer om å lage bra kunst: – Jeg er glad i å være uenig med folk

Sindre Kielland fra Tromsø spiller blant annet i det nordnorske punkbandet Blondekant som opptrer på «Bukta i Byen» og på sommerleiren til Natur og Ungdom i sommer.
VANSKELIG Å VÆRE REBELL: Musiker Sindre Kielland ønsker å være en rebell i sjela, men han er så enig med foreldrene sine at det har vært vanskelig å gjennomføre.  
        
            (Foto: Vilde Bye Martinsen)

VANSKELIG Å VÆRE REBELL: Musiker Sindre Kielland ønsker å være en rebell i sjela, men han er så enig med foreldrene sine at det har vært vanskelig å gjennomføre.   Foto: Vilde Bye Martinsen

Det litt harde, eksperimentelle punkbandet Blondekant startet som en idé mellom Sindre Kielland og hans kompis (nå også bandkollega) Mikkel Rundberg for halvannet år siden. En idé om surfrock, litt tidlig The Beatles, og noe mer som det ikke endte opp med å bli i det hele tatt.

– Blondekant er hard og bråkete norsk punk med politiske tekster. Dette bandet handler om å ha det gøy, og da blir det artige sanger med et artig politisk engasjement. Jeg liker å snakke om politikk i tekst, samtidig som det er viktig at kunsten får være kunst i seg selv og er åpen for at folk får tyde litt selv, sier Kielland over telefon fra Kristiansand hvor han er på sommerferie hos en kompis.

– Jeg leste et sted at fascister, homofober, personer som frivillig hører på russemusikk og de fortapte sjelene som blir å stemme på «Nei til bompenger» – partiet ikke får komme på konsert med dere. Er det fortsatt slik?

– Haha, nei. Det var bare en morsom greie vi lagde til Musikkfest for å vekke oppmerksomhet og trekke til oss folk som ville synes det var gøy. Vi er for frihet og for antifascisme, men det med russemusikk og nei til bompengepartiet var bare på tull. Skapfascister kan selvsagt komme på konsert.

Vanskelig å være rebell

Kielland forteller at musikken minner litt om Sonic Youth, litt om «The Aller Værste» – et new wave-band fra Bergen som lagde musikk knappe to år på tidlig på 80-tallet.

– Jeg er veldig glad i «The Aller Værste». De lagde mye kul musikk på kort tid. Det er kreativt, originalt og veldig lite bestemt av noen andre. Det syns jeg er veldig viktig i musikk; å lage musikk ut fra egne regler uansett hvor gode man er til å spille.

Alle de fire medlemmene i Blondekant har til nå gått på musikklinja på Kongsbakken, men nå bytter Kielland til studiespes.


– Musikklinja var ikke helt min greie. Det er mye fokus på presisjon og på å bli så flink som mulig. Jeg vil heller lage musikk og gjøre ting på det jeg syns er den kule måten, selv om den ikke er den riktige.

– Er du en rebell?

– I min sjel ønsker jeg det, men jeg har foreldre som er veldig lik meg og som jeg er enige med, så det har vært vanskelig å være rebell. Men jeg er glad i å være uenig med folk. Jeg blir provosert av autoritære skikkelser og syns det er «kjipern» å skulle bli bestemt for mye over.

– Klikker du hvis du får beskjed av foreldrene dine om å legge deg?

– Haha! Nei, altså, nå legger jeg meg selv. Jeg tenkte mer politisk og samfunnsmessig.

Kafka, «Beatles» og politikk

Når Kielland ikke er i studio med Open Window eller Blondekant, eller på skole eller sommerferie, eller på leir med SV eller Natur og Ungdom, er han veldig glad i å lese, helst bøker fra modernismen rundt 1900-tallsskiftet. Det er litt ymse hva det blir, men han er veldig glad i Kafka.

– Og så er jeg veldig glad i Lars Saabye Christensen.

– Ja, jeg tenkte litt på boka «Beatles» når jeg snakker med deg om bandet nå. Er det noen likhetstrekk der?

– Vi er nok en smule like noen av de karakterene der ja, men det går jo ikke så bra med dem, så jeg håper vi ikke er for like.

– Hva leser du nå, da?

– Litt forskjellig. Blant annet «Girl in a Band» av Kim Gordon i Sonic Youth, og så leser jeg en bok om politisk filosofi og en av Jon Michelet.

Litt kitsch og litt teit

Den unge tromsømusikeren innrømmer ikke at han drømmer om å bli verdensberømt eller noe sånn stort noe. Han har et litt mer nøkternt svar på spørsmål om mål og mening.

– Jeg vil gi ut musikk og spille på scener og ha det gøy. Det viktigste er å få vist fram musikken, og hvis noen liker den kan de nyte den. Jeg vil gi ut noen gode album, lage bra kunst, formidle noe og kanskje klare å være litt original.

– Hvordan landet dere på bandnavnet Blondekant, forresten?

– Jeg tenker på bandnavn hele tida, og så kom jeg på Blondekant fordi jeg så en blondeduk eller noe sånt. Blondekanter tiltrekker mye oppmerksomhet, de er litt kitsch og litt teit samtidig som de representerer noe ordentlig. Det var et lurt valg, for folk spør om det hele tida og så husker de det.