«They don’t like the things we do now. They don’t like the shit we play». Sånn starter første låt på Nikkeby Lufthavn sin første og eneste plate, «Babes in Space» fra 2005. Og det er selve definisjonen på det motsatte av noe som er sant. Et raskt googlesøk på tromsøbandet og superlativene popper opp: legender, kultband, helter, ledestjerner.

– Det er bra greier vi lager, og veldig enkel musikk, sånn type punk, garage, litt hit og dit, tyggegummi-rock, sier vokalist og gitarist Gisle Mathisen.

Det er hans forklaring for hvorfor bandet har en slik status i rockemiljøet.

– Det handler om å ikke gi seg. Vi har holdt på i 25 år og vi holder nå bare på vi. Det har vært litt i rykk og napp, men nå er det full fart, legger bassist Knut-Reidar Haldorsen til.

Ny plate etter 15 år

Bandet er for tiden i Kysten Studio og spiller inn sin andre plate, med arbeidstittel «Dino Bones», som skal være ferdig innspilt på fredag. Det skulle altså ta 15 år å komme med en oppfølger. Man kan jo lure på hvorfor det tok sååå lang tid?

– Snakker vi lauvbær? En finger som satt fast? Eller enda mer juicy: krangling?

– Nei, vi krangler ikke. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn, men det er ikke så nøye, sier Mathisen.

– Vi er jo ikke dau, så vi har ikke hatt planer om å gi oss, skyter Haldorsen inn.

– Vi prøvde å spille inn ei skive for ti år siden, og resultatet ble singel/EP-en «10 years two songs», fordi det bare ble to låter. Det jeg har lært med den gjengen her, er at det går i sitt eget tempo, og det får det bare gjøre, sier bandmedlem Mona Varpe.

«Det nye medlemmet»

Hun er «det nye medlemmet» i bandet som ble startet i 1996, etter at Mathisen og Haldorsen hadde sittet i et par år på Blårock og drukket øl og skrevet tekster og snakket om at de måtte lage band, mest for å ha noe å gjøre.

Litt etter oppstarten fikk de med seg trommis Louis Hansen, og i 2003 maste Varpe seg med. Hun solgte seg inn med at hun kunne «ta seg av admin og sånt»

– Da jeg hørte musikken for første gang på slutten av 90-tallet, syns jeg det var så fengende – det var morsomme tekster og litt sånn uvante akkorder. Jeg tenkte at det må jeg være med på, og maste veldig lenge om å få være med. Kanskje litt vel mye mas, sier musikeren som spiller keyboard i bandet.

Varpe er den eneste i bandet som ikke bor i Tromsø, og tar fly opp på øving og til konserter.

Sviskeby

I samme vending som Nikkeby Lufthavn spiller inn nytt album, skal de også ha en (fansen vil nok gjerne legge til adjektivet etterlengtet her) konsert i kafeen på Hålogaland Teater førstkommende lørdag. Da billettene ble lagt ut, hadde bandet et tak på 120 publikummere av smittevernhensyn. Etter de nye reglene kom, kan de bare ha 50 i salen – og de må sitte, kanskje med stearinlys på bordet til og med.

– Tanken bak var egentlig å få penger til studioutgiftene, men nå tjener vi 200 kroner på hele greia. Jeg tror det blir kjempebra konsert selv om folk må sitte. Selv elsker jeg å sitte på konsert og bli servert øl ved bordet, sier Varpe.

Som en kontrast til koronakonsert-tider, forteller de om en konsert på Verkstedet da hele publikum stormet scenen for å danse, og Varpe til slutt ble stående med orgelet i hendene og spille konserten videre fordi stativet var revet over og det føyk øl omkring.

– Man skal stå på rockekonsert det er klart, men vi må bare kompromisse, sier Mathisen og legger til:

– Vi får slakke ned tempo og servere et sviskeby-konsept – halvere tempoet, skru ned fuzzen, hive på en japansk harpe, forvandle litt på tekstene og skyte inn noen «love». Kanskje vi også må sitte i en stressless på scenen i solidaritet.

– Men det må du ikke si til noen

– Det er en rar situasjon, men vi kommer til å levere som det skulle vært normal konsert med bra lysshow og greier. Så får folk bare øve seg litt på å danse sittende, sier Varpe.

– Ja, de kunne med fordel ha satt ut gyngestoler til folk, slik at de kunne sitte og gynge med, sier bassisten.

– Til slutt, dere som er kule rockere, har dere en guilty musikalsk pleasure?

– Ja, vi digger disco. Sist gang vi var i studio havnet vi på nach og der lagde vi discoversjoner av låtene våre og dreiv på med det til tidlig på morgenen. Vi skulle lage et nytt band som het Sviskeby, og fanklubben vår skulle hete Diggeby.

De mimrer det fram i kor. Kanskje glemmer de at de snakker med en journalist? De kommer iallfall på det til slutt, men da er det for sent:

– Men det må du ikke si til noen.