Artist og DJ Øivind A. Sjøvoll har gjennom årene gjort seg bemerket i Tromsøs elektroniske lydlandskap, ikke bare gjennom sitt «egentlige» og mangeårige artistnavn, Kohib, men også gjennom bandprosjektene F.A.C.E og High Heeled Giants. Nå bør musikkinteresserte også merke seg navnet Ransel.
Flere av Sjøvolls andre prosjekter, kanskje spesielt de to sistnevnte, har et uttrykk som ofte nærmer seg mer konvensjonell popmusikk for de store massene. Når han tar på seg Ransel-hatten (eventuelt ranselen), er det derimot leken, ujålete og ekstremt dansbar musikk for undergrunnen som gjelder.
Og dansbart ble det. Selv om det var småglissent i lokalet da Ransel entret SNN Scene på Driv, tok det omtrent fire sekunder til det var god hoftegyng i samtlige oppmøtte. Fire minutter senere begynte det så smått å minne om et dansegulv på en bortgjemt nattklubb, naturligvis inkludert folk med discokule-hjelm, og klokken var da knapt 21.30.
På den musikalske siden startet det hele kledelig sært, med god stemning og idiotisk fengende beats, hvor lydbildet stort sett ble pisket fram av perkussive håndtrommer, til det punktet hvor det innimellom kunne minne vagt om en ekstra seig og lun variant av Bjørn Torskes «Langt Fra Afrika», noe som aldri blir helt feil.
Selv om musikken i seg selv var groovy nok til å lage dansegulv i en offentlig kantine på høylys dag, må man også trekke fram bidraget fra den finske videokunstneren Arttu Niemenen, som også lyssatte fredagens bestillingsverk i Alfheim svømmehall. Med en nesten hypnotisk bruk av minimalistiske naturbilder, ble også det visuelle både mer interessant og suggererende.
Et stykke ut i settet ble det sømløst dratt i en litt mørkere retning, med tendenser mot både deep-house og god, gammeldags Detroit-tekno, hvor store og (smakfullt) vulgære monosynth-basslinjer tok over hovedrollen. Her ville nok selv Mr. Oizo nikket anerkjennende, mens André Bratten kunne lært seg et par nye tjuvtriks.
Selv om aller meste klaffet veldig godt, var det fortsatt litt småtteri man kan sette fingeren på, hvis man skal være streng. Spesielt var det et par låtoverganger som føltes noe uferdig, og heller kunne minne om litt tilfeldige beatmikser i et DJ-sett. I tillegg kunne nok flere dynamiske virkemidler løftet settet ytterligere.
For øvrig bør det sies at dette ikke hadde mye å si for stemningen, og hver minste nye element som ble introdusert i lydbildet ble møtt av spontan jubel av det usedvanlig takknemlige publikummet. Dette gjaldt også artistens eneste dansebevegelse i løpet av showet – en frekk, liten to-sekunders «electric boogie», som alene fortjener en aldri så liten ekstra golfklapp.
Det skal uansett godt gjøres å dundre av gårde i 116 bpm i en knapp time, uten at det blir kjedelig eller gjentakende, men her tør jeg påstå at Ransel lyktes ganske godt, og med ganske få dødpunkter. Faktisk var konsertens plutselige bråstopp den største nedturen, for her var det rom til mye mer. Alt i alt en absolutt innafor debut med det nye artistnavnet, og forhåpentlig blir det ikke lenge til Sjøvoll plukker opp ranselen igjen.