Menn for sine hatter

De er jammen ingen dorske latsabber, gutta i Violet Road. «In Town To Get You» er deres fjerde album på drøye fem år, men kvintetten fra Kåfjord og Andøya viser ingen symptomer på idétørke eller utmattelse.

Violet Road har skapt et uttrykk som rommer og blander mange forskjellige stilarter, samtidig som det låter stødig, og ikke vinglende eller planløst. En samlende beskrivelse kan være frisk og moderne popmusikk, som uten fremmedfrykt låner litt både fra øst og vest.

Vil du vite hva som skjer i Tromsø? Besøk vår kalender Det Skjer!

Vellykket klintango

Jeg hører drypp av neo-soul i «The Builder», og enkelte refrenger avslører at kvintetten har plukket opp noen triks fra a-ha. «Walk Slow» inneholder platas beste eksempel på sistnevnte, med en melodilinje som flytter inn i hodet ditt. Her ser man lett for seg hundrevis av hender i lufta under den kommende festivalsommeren.

«Placebo» er en vellykket klintango av massivt format. Her lykkes kvartetten med å låne elementer fra de svenske gudene The Soundrack of Our Lives, og noen James Bond-aktige (!) melodilinjer på tampen. Andre gode øyeblikk kommer i form av den velklingende og energiske «Higher Ground», samt den mollstemte og ABBA-influerte «Limbo».

Stort lydbilde

Frontmann Kjetil Holmstad-Solberg er fortsatt gruppas fremste identitetsbærer. Andværingen veksler mellom å låte som en Chris Martin utstyrt med et større talent fra naturens side, og en sånn klassisk, dresskledd 80-talls popsanger à la Paul Young.

Lydbildet er stort, men ukomplisert. Bandet og dets medprodusenter Jonas Lie Theis og Christer-Andre Cederberg følger i stor grad Yngwie Malmsteens legendariske «More is more»-mantra. Detaljene hagler fra alle kanter, uten at det låter overlesset eller overprodusert av den grunn. Mengden av musikalske inntrykk setter seg bedre etter gjentatte gjennomlyttinger, og er i lengden en berikelse av låtmaterialet.

Godt samarbeid

Selve kompet får sjelden skryt i sammenheng med albumutgivelser; deres jobb kommer liksom bedre fram i konsertsammenheng. «In Town To Get You» nyter dog godt av det fjellstø samarbeidet til brødrene Herman og Hogne Rundberg.

Iggy Pop sa en gang «et slikt samspill kan kun oppnås ved blodsbånd» om samspillet til hans bandkamerater, brødrene Asheton. Selv om Violet Road har heller lite til felles med The Stooges, kan nevnte utsagn godt overføres til bandets bassist og trommis. Duoen låser låtene sammen i et jerngrep, med en konstant bankende grunnpuls som bandkameratene nyter godt av. Samspillet er ofte av funky karakter – uten at det blir kleint av den grunn.

Godt og blandet

Ikke alle låtene glimrer like kraftig. Singelen «Out Of Words» er ingen høydare, og har i tillegg skummelt mange likhetstrekk med Extreme (husker du dem?) sin klimpreballade «More Than Words» (til og med tittelen ligner!). Her får vi virkelig håpe at det multinasjonale apparatet til Sony Music har gode advokater tilgjengelig! Nei da.

«Bicycle» blir en slags slitsom krysning av Kaizers Orchestra og Queen, hvor bandets indre sirkusdirektører bryter ut av fornuftens fengsel.

Dybde

Violet Road lykkes allikevel med å overføre sitt smittende gode konserthumør til platerillene, samtidig som de viser dybde med en passelig andel blåtoner innimellom.

Sett over ett, er «In Town To Get You» preget av godt håndverk, selv om låtmaterialet både «schwinger» og svinger lite grann i kvalitet. Disse gutta vet å gi folket hva folket vil ha. Violet Road er menn for sine hatter.