Ukas dypdykk

Iggy Pops 10 beste skiver

Egon Holstad mener han har svaret. Les de fyldige begrunnelsene og hør på spillelistene hans.
 

Han har gitt ut skiver siden 1965. Noe av det er det beste som er festet til riller. Noe av det er ehh… ikke det.

Likevel: Iggy Pop er en av de siste virkelige legendene som er igjen i rocken. Eller, som hans nye partner in crime, Josh Homme, nylig sa i et intervju, «Lemmy is gone. Bowie is gone. He's the last of the one-and-onlys». Mulig fans av Tom Waits og Keith Richards føler seg forbigått her, men det er et utsagn som likevel gir mening så det bokstavelig talt synger.

Les vår fyldige og mæææget underholdende sak der vi har intervjuet en haug med coole folk om deres forhold til Iggy og The Stooges

Det vil være helt merkelig å foreta seg en kåring av Iggys beste skiver uten å inkludere The Stooges i teksten. The Stooges er et av de mest banebrytende rock’n’roll-band verden noensinne har hørt.

De var så forut for sin tid, så hinsides kompromissløse og satte så dype spor etter seg at man fortsatt kan høre gjallet etter dem i rocken. Og i front, både på vokal og som låtskriver, Iggy Pop, rockens minst oppdragne og den største lille bølla av dem alle. The Stooges har flyttet fjell der andre (og kommersielt mye større og mer kjente) navn bare har virvlet opp et og annet sandkorn.

Les: Se komplett liste over de Iggy har spilt konserter med

The Stooges er det farligste, mest knivskarpe nådeløse bandet verden har hørt, og de vil aldri overgås. Mens hele den vestlige verden fortsatt var sjokkert over hårfrisyrene og livsførselen til The Beatles og The Rolling Stones, rullet en blødende Iggy naken rundt i glass og peanutsmør, proppfull av alt det durkdrevne farmasøyter ikke visste fantes, mens han sang at hjertet hans var fullt av napalm og at han ville harve over alt i verden med puls.

De hadde dessuten lengre hår. Og derfor blir det helt meningsløst å separere Iggy og The Stooges fra hverandre i en slik oppsummering.

 

Dette er mine 10 foretrukne skiver med Iggy i front, attpåtil rangert. De fem øverste er hamret fast i undertegnedes oppfatning. Derfra og ut er lista konstant dynamisk, og varierer etter dagsform og humør.
Her er ei perfekt spilleliste med det beste av The Stooges
Her er ei perfekt spilleliste med det beste av Iggy solo

1: The Stooges «Fun House» (1970)

 

Jeg har levd i 44 år, og har fortsatt til gode å høre musikk som har gjort større inntrykk på meg enn dette mesterverket. Derfor får dere ha mine nerderier litt unnskyldt her. Drar seg mer til på de øvrige ni skivene.

Etter debuten hadde bandet fått satt seg ytterligere, og nå ble de sendt til LA for å spille den inn, med The Kingsmen-organisten Don Gallucci i produsentstolen.

Etter masse krangling med hverandre, der de ikke følte at bandets liveenergi ble tilstrekkelig overført i studio (som det selvsagt aldri blir), strippet de det helt ned, satte forsterkerne ved siden av hverandre, samt at Iggy forlangte å ha mikrofonen i hendene, stikk i strid med all fornuft. Takk og lov fikk de det som de ville. Resultatet er en produksjon så perfekt, skarp og tung, og med Iggys ville galskap hundre prosent intakt.

 

Jeg liker rock i veldig mange varianter. Elsker Beatles, Stones, Sabbath, Motörhead, Kinks, Jam, Sonics, MC5, Cramps, Byrds, Lizzy, Ramones, Roky, Monster Magnet, Saints, Kyuss, Clash, Elvis, Lyres, Cash, Radio Birdman, Dylan, Young osv. Lista kunne fortsatt side opp og side ned. Det ville uansett ikke hjulpet.

For dette er rock i sin aller mest perfekte form. Det er så altfor mye anstendighet i rock i dag. The Stooges var derimot rocken på sitt minst anstendige og sitt mest perfekte. Det verste av alt er at skiva ikke engang er perfekt i all sin paradoksale fullkommenhet. Sistelåten, «L.A. Blues», er for eksempel et rent støynummer, tuftet på noe John Coltrane-inspirert kaos. Klarer aldri å høre på den fra begynnelse til slutt.

Jeg har ikke hørt flere ganger på ei enkelt plate enn denne. Da jeg først knakk koden, etter mange gangers gjennomlytting, var det en hel verden som åpnet seg.

Det beste: Rock fremsto i sin mest perfekte, rotløse, desperate, upolerte og mest velspilte form, og det å lytte på musikk var et kick større enn noe annet.

Det verste: Jeg har aldri fått det samme kicket igjen, og det vil selvsagt ikke skje heller. Rock blir ikke bedre enn dette.

2: Iggy and The Stooges «Raw Power» (1973)

 

Det er helt håpløst å skrive om denne uten å vikle seg inn et villnis av loslitte klisjeer. La oss likevel prøve (vil du lese masse fakta, kan du bare søke dem opp. Ligger lett tilgjengelig der ute på nettet).

David Bowie hadde trådt inn som redningsmann og produsent for en gjeng som nå var helt på randen av det totale kaos og oppløsning. Og enda viktigere: James Williamson hadde kommet inn på gitar, hvorpå Ron Asheton ble degradert til bass.

Williamsons innflytelse på bandet skulle bli monumentalt (og mentalt, bare spør Iggy). Husker jeg leste følgende setning i en uautorisert bio om Iggy «Then a dark shadow entered Iggy’s life. It’s name was James Williamson».

Johnny Marr i The Smiths har sagt at det var som å høre Darth Vader spille gitar, en fin metafor. Selv synes jeg han hører ut som klin gæren lillebror av Keith Richards, som spiller gitar med kniver i stedet for plekter.

 

Uansett: dette er vel plata som mer enn noe annet har gitt Iggy tilnavnet «The Godfather of punk». De som kjøpte og hørte den i 1973 må virkelig ha blitt slått i bakken av et rocksjokk. Det låter så fælt og slemt og Iggy høres ut som han er i ferd med å drepe alle i hans nærhet.

I 1973 var det ikke hverdagskost å synge om at hjertet ditt var fullt av brennende napalm. Ikke da heller. The Stooges anno 1973 var de verste badass-motherfuckerne rocken har sett, og i ettertid er det et sant under at David Bowie klarte å overtale multinasjonale Columbia til å gi dette kølmørke, stygge, menneskefiendtlige, nihilistiske og ekstremt lite tilgjengelige verket ut.

Dessuten er produksjonen til David Bowie helt på trynet; tynn, full av diskant og grøt. Bare låttitlene må ha vært tunge å selge inn, flere år før punken for alvor skylte inn.

Sjekk den rekka: «Search and Destroy», «Gimme Danger», «Your Pretty Face Is Going to Hell», «Penetration», «Raw Power», «I Need Somebody», «Shake Appeal», «Death Trip». I 1973. Herregud, det er så vilt.

Åpningssporet «Search and Destroy» er en av tidenes aller beste låter, og en av de få der det kan forsvares å begynne låten med en gitarsolo, en solo ingen har klart å kopiere etter James Williamson.

Det er mye snakk om at David Bowie hjalp Iggy, og at Bowie nærmest fant opp punken. Det siste er fullstendig tullete, og der er sågar mer korrekt å si at Bowie mer eller mindre bygde karakteren «Ziggy Stardust» på denne lille kruttønna fra Michigan, som på coveret poserer i åletrange gulljeans, lag på lag med sminke og masse gullglitter smurt utover den nakne overkroppen.

3: «The Stooges» (1969)

 

Debuten, og jeg ser at smaken min selvsagt fucker opp dramaturgien her. Men gud hjelpe, for en debut. Bandet hadde visstnok bare to låter klare da de dro i studio med produsent John Cale fra The Velvet Underground; åpningssporet «1969» og andresporet «I Wanna Be Your Dog».

Det var denne skiva jeg selv knakk The Stooges-koden med, og den jeg ville ha anbefalt å sjekke ut om man ikke hadde noe av dem fra før.

Mange av låtene er bare løse skisser, tekst- og melodimessig, og det var jo ikke så rart, for de måtte jo finne opp selve musikkgenren mens de var i studio.

Første gang jeg hørte «I Wanna Be Your Dog» trodde jeg hodet mitt skulle eksplodere. Bare de første gitarlydene der fra Ron Asheton, før låten setter i gang, høres slemme og livsfarlige ut.

Så kicker trommer og bass inn, etterfulgt av en repeterende pianolyd og noen bjeller, sånne man normalt bruker på julesanger.

Men her er det faen ikke mye jovial julestemning. Dette er heller de foreldreløse bøllene i nabohuset, som kommer ned pipa midt under middagen, og de er der for å stjele all spriten, brenne opp juletreet og stikke av med mora di.

Og det er debuten til verdens beste band.

4: «Kill City» (1977)

 

The Stooges lå i ruiner av dop, svette, blod, spy og tårer. Iggy lå igjen med flere brukne ribbein, ei skrantende helse og en tiltagende rusavhengighet som hadde sendt ham inn på psykiatrisk sykehus.

Det var da James Williamson bestemte seg for at det var en kjempeidé å spille et nytt album med ham, attpåtil i hjemmestudioet til Jimmy Webb, og i en prosess der Iggy var så dårlig at han under innspillingsperioden måtte hentes fra sykehuset om morgenen og kjøres tilbake utpå dagen.

Og det høres. Her gjør han noen av sine aller beste sangprestasjoner, der begreper som «ektefølt», «desperat» og «sjelevreng» bare blir vage og upresise understatements.

 

«Johanna» er en av hans beste innspillinger, og det er nesten vondt å høre på ham mens han skriker seg opp til tonene i studio. Tror jeg fortsatt har til gode ikke å få gåsehud ved avspilling av den.

Skiva var i utgangspunktet ment å være demoer som skulle lokke de store plateselskapene til å signere Iggy for en solodebut, men den skulle ikke komme ut før i november i 1977, etter «The Idiot» (som offisielt er debuten) og «Lust For Life».

Sånn sett er «Kill City» hans egentlige debut, men den gis ut under navnet «Iggy Pop and James Williamson», og det var til slutt Greg Shaw som fikk den ut via hans plateselskap «BOMP!».

I 2010 ga BOMP! den ut på nytt, via Gregs kone Suzy Shaw (Greg døde i mellomtiden), og med ny produksjon fra en James Williamson som etter tredve år hadde forsonet seg med Iggy igjen.

Anbefaler denne versjonen, da den har mer bass og et mykere sound.

5: «New Values» (1979)

 

Mens «Kill City» nærmest var et hemmelig album som forsvant i all viraken av «Lust For Life» og «The Idiot», var «New Values» et album som sannsynligvis led av Bowies fravær og at punkrocken hadde eksplodert på begge sider av Atlanteren.

Iggy var ikke den nye vinen, og kanskje ble det rett og slett for mye Iggy i 1977? Foruten tre studioskiver kom også liveplata «T.V. Eye» året etterpå (oppkalt etter The Stooges-låten med samme navn).

Tilbake i produsentstolen var Satan sjøl, også kalt James Williamson, som også var med og skrev låter. Han hentet også inn Scott Thurson (altmuligmannen, som hadde spilt live med The Stooges, samt på «Kill City»).

 

Jeg elsker «New Values», og jeg har spilt den mye mer enn de to forgjengerne de aller fleste holder over den. Men de tar feil, for jeg har jo alltid rett. Og jeg må jo være ærlig.

Men toppnivået er så skyhøyt her, det låter så latterlig lekende og stilig, og bandet er så tight at det er en fryd, ikke minst på grunn av det det helt fabelaktige og kontante trommespillet til tyskeren Klaus Krüger, en mann jeg ikke fatter at ikke er mer kjent. Hvor ble det av han, forresten?

Det ligger noen liveopptak på YouTube med Iggy fra turneen på denne skiva, og det må virkelig være noe av det kuleste som var å se da, selv om opptredenene tyder på at Iggy hadde begynt å skade seg selv igjen, både inn- og utvortes.

Låtmaterialet her er dessuten helt eventyrlig, der det veksler mellom smått Stooges-aktige rock’n’roll-låter («I'm Bored» er en foretrukken favoritt) til rene soulbidrag som «Don’t Look Down» (det siste Williamson og han skrev i lag) og den smått eksperimentelle, seige og hypnotiske og fem minutter lange «The Endless Sea», som kunne vært noe Pink Floyd hadde kunnet smidd sammen på en skikkelig god dag.

Vel å merke om de hadde hatt Iggy på vokal, og ikke var så opptatt av å lage digre plastgriser i stedet.

I dag hadde for øvrig neppe den heeeelt speisa «African Man» gått hjem, enn si forbi filteret til et plateselskap. Men for ei helt fantastisk plate dette er.

6: The Idiot (1977)

 

Han skulle bli hele 30 år før han fikk ut sitt første soloalbum, Iggy. Men da var det jo greit for selvtilliten at David Bowie ble med på leken som produsent og låtskriver.

Skiva er ganske eksperimentell og kunstnerisk, og er et solid steg unna det aller meste av det The Stooges hadde drevet på med bare tre år tidligere.

En haug band og artister har nevnt den som et ekstremt viktig veiskille for deres måte å høre på rock. NIN, Joy Division (Ian Curtis hengte seg sågar til lyden av «The Idiot», noen år etterpå), R.E.M., og diverse band og soloartister i sprikende genreretninger har namedroppa «The Idiot» opp gjennom årene. Og DumDum Boys tok navnet sitt fra en låt herfra.

Når jeg hører på den i 2016, minner den meg egentlig mer om ei bra Bowie-skive som aldri kom ut,, enn ei Iggy-skive, og han var da også svært sentral for hvordan den kom til å høres ut, noe Bowie i ettertid vekselvis uttrykte stolthet og skam over. Stolt, fordi den ble genierklært på begge sider av Atlanteren. Skam, fordi han totalt overkjørte Iggy og gjorde den til sitt «eget» album.

Men skiva er knallbra, den. Og Iggys versjon av «China Girl» er sånn cirka 60 milliarder ganger tøffere enn Bowies, selv om den siste ble en verdenshit seks år senere. Dog skaffet den Iggy salt på grøten i et tiår etterpå.

Personlig favoritt her er «Fun Time», der vokalisten Iggy virkelig kommer til sin rett, der han høres ut som den onde og ikke spesielt beleste stebroren til Lou Reed. Ja, det er en kompliment.

7: «Lust For Life» (1977)

 

Iggy har aldri sett sunnere, snillere, mer anstendig og glad ut enn det han gjorde på coveret av «Lust For Life». Det er da også hans mest tilgjengelige skive, og den som er lettest å like om man er nyfiken på å sjekke ut hva han derre Iggy-fyren er nå slags en artig liten kar.

Utrolig nok kom den ut bare måneder etter «The Idiot», og igjen var Bowie hans makker. Denne gangen låter det derimot mer som Iggy selv, og det er ei skive han alltid har plukket låter fra på konsertene sine, forståelig nok.

«Lust For Life» (for en sprudlende tittel også, da gett!) inneholder tungt kanoniserte «The Passenger», en låt som er perfekt å kjøre bil til, spesielt om du er stormannsgal og har lyst til å bestemme alt, ikke bry deg om medtrafikanter, ta over hele verden og drite i alle fartsgrenser og regler som sådan.

 

Tittelsporet fikk også sin renessanse med Trainspotting-filmen (1996), da den tonesetter filmens åpningsscene, og ble således en ny inngang til mange Iggy-fans som ikke engang var født da låten opprinnelig kom ut.

Men det er mye annet gull her. Har alltid vært veldig svak for «Sixteen», en låt han etter ryktene nå gjør en forrykende versjon av i lag med Josh Homme & co. Og «Neighborhood Threat» er dessuten en ubegripelig bortglemt Iggy-knallert.

Nå smilte livet til Iggy, og den påfølgende turneen var en sammenhengende seiersparade, attpåtil med Bowie på keyboard. Men snart skulle James Wiliamson komme tilbake. Stakkars Iggy. 

8: «Zombie Birdhouse» (1982)

 

Iggy hadde gitt ut to litt svake skiver («Soldier» i 1980 og «Party» i 1981), som uansett hadde tryna kommersielt, og han var uten platekontrakt igjen. Så signerte han kontrakt med Chris Steins (gitaristen i Blondie) Animal records og gikk i studio.

Stein var superfan av Iggy, og med dét bakteppet lot han Far gjøre omtrent som han ville i studio. Vel, det høres, for å si det slik. Stein turte blant annet ikke å si fra når Iggy, som igjen hadde rotet seg langt nede i de illegale farmasøytiske irrganger, sang surt eller ikke traff helt på tonene.

Onde rykter skal dessuten ha det til at Iggys motiver med å signe for Animal, var for å få kose med Debbie Harry. Slemt, selvsagt, men også relativt forståelig. 

 

Chris Stein var så hypp på å få dette realisert, og hadde dårlig tid, da han skulle slippe andreskiva til The Gun Clun, «Miami», samme måned. Det må sannelig ha vært en gøyal måned å jobbe i Animal records.

Det er svært delte meninger om «Zombie Birdhouse». Selv elsker jeg den. Skiva er temmelig ujevn og sprø, men det beste her er noe av det beste han har gjort post The Stooges. «Run Like a Villain», «Eat or Be Eaten» og den brutale «Bulldozer» er Iggy på sitt mest fremoverlente og frimodige.

Symptomatisk nok finnes ikke denne skiva på strømmetjenester, men noen av låtene er spredd rundt på diverse samlere.  I samme periode spilte han også inn flere spor som aldri dukket opp på noe album, men som senere ble sluppet ut på forskjellige semi-bootlegs og soundtracks.

«Repo Man», som ble brukt på filmen med samme navn (de passer jaggu bra sammen, den skrudde hjernen til regissør Alex Cox og 1982-utgaven av Iggy). I tillegg er låter som «Warrior Tribe», «Fire Engine» og «Old Mule Skinner» spor som burde endt opp på skiva (har funnet dem og lagt alle inn i min Iggy-spilleliste), og som ville gjort «Zombie Birdhouse» til en rent mesterverk.

Det er den ikke, men det er det nærmeste han siden har vært. Alle skivene etter denne er svakere, der bare enkeltspor her og der gjør dem minneverdige.

Nå er jeg hard, men det er Iggy vi snakker om. Jeg mener dessuten at dette er noe man også kan si om Bowie, og «Zombie Birdhouse» er dessuten mye bedre enn «Let’s Dance». Jo, da. Det er den. Jeg har – som sagt – alltid rett.

9: «American Caesar» (1993)

 

På slaget ti år etter «Zombie Birdhouse» slapp Iggy «American Caesar», og jeg husker den som et helt abnormt kick. Grungebølgen veltet over verden, og Iggy ville vise hvem som var sjef. Og det er jo alltid Iggy.

Elsker coveret på skiva, med den barnslige advarselsstickeren «Prantal warning: This is an Iggy Pop record». Haha! 

I ettertid er den dessverre betydelig svakere enn jeg husker, men det er fortrinnsvis fordi det er altfor mange låter på den. Skiva strekker seg over 70 minutter, som er minst en halvtime for mye for ei Iggy-skive. Det beste her er likevel dritbra.

Singelen «Wild America» er fortsatt kul å høre på (og hvorfor i svarte helvete ble ikke den knallharde og knalltøffe B-sida «Credit Card» inkludert på skiva, på bekostning av noen av de svakere låtene? Artister, altså. Vet aldri sitt eget beste og spør aldri meg, som alltid har rett. Hmpf!), og «Sickness» er glatt på en topp 20-liste av hans beste sololåter.

I tillegg fikk han seg en liten hit med en nyinnspilling av «Louie Louie», Richard Berry-klassikeren The Stooges pleide å gjøre live.

Den 22-årige utgaven av meg så Iggy live på turneen etter denne skiva. Det er til dags dato noe av det beste jeg har sett.

10: «Brick By Brick» (1990)

 

Mulig tidens tann ikke har vært så snill med «Brick By Brick», men jeg liker’n godt, jeg. Etter den litt skuffende metalskiva «Instinct» (1988) (som for øvrig er langt fra så dårlig som mange påstår. Digger den tørre lyden på den, og låten «Easy Rider» er massivt tøffere enn all bedriten puddelrock som samtidig kalte seg «heavy» og «hard») var «Brick By Brick» plateselskapets forsøk på å sende Iggy tilbake til hitlistene.

Don Was ble hentet inn som produsent (som jobbet parallelt med Bob Dylan og Elton John) og ei lang gjesteliste med venner ble inkludert, og som telte alt fra Duff McKagan og Slash fra Guns ‘N Roses til John Hiatt, David Lindley og Kate Pierson fra B-52’s.

Duetten «Candy» med sistnevnte ble en semihit, «Home» ble inkludert på samtlige konserter i to tiår etter, og jeg husker den helt ekstremt håpløst harry «Pussy Power» som en lokal hit på Blårock.

Liker også versjonen av Hiatts «Something Wild», mens mitt personlige høydepunkt her er «Main Street Eyes», en låt jeg alltid blir så jævla rørt av. Sukk. Iggy, altså.

Epilog: Sorry alle andre som har laget musikk, og da mener jeg alle fra Mozart til Elvis, dere må alle finne dere i å stille dere bak Iggy i køen.

Med The Stooges skapte han det beste bandet verden har hørt, han revolusjonerte rocken, og hans sceneopptredener kommer aldri til å toppes av noen andre. Bar overkropp på scenen, stage diving, kutte seg opp med glass, gå oppå hendene til publikum, vifte med pikken og bla bla bla, husk bare at Iggy gjorde dette først, og han gjorde det mye mer fryktløst og med atskillig mer perfeksjon og snert enn alle andre.

Han er dessuten en av tidenes beste vokalister, med ei timing og en treffiskkerhet ingen andre har kunnet vise samme nivå av.

Iggy er han oppkjeftige drittungen på bakerste rad i klasserommet, han du ville elsket å kalle en venn, men som du ville blitt søkkfortvilt av om han ble presentert som typen til datteren, søsteren eller moren din.

Det er veldig lett å gjøre narr av Iggy, og det er mange tullebukker som har prøvd, fordi han er et oppkomme av klisjeer, og fordi han mer enn noen andre er inkarnert rock’n’roll. Og vær så god, narr i vei. Det vil til syvende og sist bare være du som sitter med klovnenese.

Det tynnes stadig i rekkene av levende legender i musikken. Iggy er heldigvis fortsatt der, og vil til evig tid være ei av overskriftene den dagen noen skal oppsummere musikkens historie.

Faen, jeg ELSKER Iggy, og jeg føler meg ufattelig privilegert som fikk oppleve ham i hans samtid.