Fjerde kapittel med musikalsk eminense

Canadiske mestere fortsetter å levere. Åh fy, som de leverer.
BLACK MOUNTAIN: Slipper sin fjerdefullengder, og lander med dét et album som får vår anmelder til å ta frem store ord. 
        
            (Foto: Press/JagRyan Walter Wagner/Jagjaguwar)

BLACK MOUNTAIN: Slipper sin fjerdefullengder, og lander med dét et album som får vår anmelder til å ta frem store ord.  Foto: Press/JagRyan Walter Wagner/Jagjaguwar

De siste ti årene har canadiske Black Mountain vært et av de bandene der ei ny skive har frembragt slike barnslige sitringer jeg hadde langt oftere før. Ja, det føles som noe av en begivenhet.

Bandet, eller snarere kollektivet, er en gjeng som bugner over av ideer og ehhh … skaperkraft, og der de ikke bare har lyktes å levere noen av de beste skivene jeg har hørt de siste årene («In the Future» fra 2008 var på en personlig topp 10-liste over det forrige tiårs beste plater).

Medlemmene har også sprøytet ut bra skiver under andre navn, der det beste også har holdt et skyhøyt nivå (særlig bandene Pink Mountaintops, Lightning Dust og Blood Meridian). Men det er moderskipet Black Mountain som har brent seg lengst inn.

Det er nå hele seks år siden de slapp tredjeskiva «Wilderness Heart», og det har heldigvis vært verdt ventetiden. Der sistnevnte var et mer konvensjonelt rockalbum (og sånn sett litt skuffende i denne sammenhengen), er de nå tilbake med ei times lang plate stappa med, unnskyld uttrykket, stor musikk, som spenner fra fortryllende og melodiøs pop til mer psykedelisk og eksperimenterende rock av den litt mer krevende sorten.

Det høres muligens lite tiltalende ut, jeg ser den, men det er ingenting å være redd for. Black Mountain er nemlig ganske tilgjengelige i all sin eksperimentering, for de utøver faget sitt så elegant og stilfullt at du skal være ganske endimensjonal i musikksmaken din om du ikke finner noe av interesse her.

Det treffsikre og vokalmessige samspillet mellom Amber Webbers dypt sexy, vibrerende og forføreriske stemme og frontfigur Stephen McBeans krystallklare røst, er fortsatt grunnmuren i soundet deres, og de stjeler videre skamløst fra øverste hylle, der de mest åpenbare assosiasjonene går til midt-70-utgaven av Pink Floyd, Led Zeppelin (tittelen er da også et hint i seg selv), Jefferson Airplane, T Rex, Can, Spiritualized den harde utgaven av Neil Young osv.

Skiva bindes sammen av det åtte og et halvt minutt lange åpningssporet «Welcome to the Sun» og den ni minutter lange sistelåten «Space to Bakersfield», en svevende og storslått sak som høres ut som Neil Young & Crazy Horses «Cortez the Killer» med David Gilmour på gitar.

«Defector» kan også høres ut som en kortversjon av Pink Floyd-klassikeren «Welcome to the Machine». Mellom alt dette er det spekket lag på lag med mer catchy og lettfattelig pop/rock/psykedelia, alt nennsomt satt sammen til en større enhet (oioioi, nå beveger jeg meg ut i stratosfæriske elver av klisjeer, kjenner jeg).

Undertegnedes høydepunkt er «Cemetery Bleeding», som med sitt synthriff minner sterkt om Bowies «Ashes to Ashes». Hvis ikke denne blir gitt ut som singel er det noen som må straffes. Med piggtråd og kokende olje. Og slik kunne man fortsatt nesten i det uendelige. men dette må du høre på. Lenge og mye.

Black Mountain er akkurat det vi trenger, vi nostalgikere som fortsatt synes at albumformatet er noe å henge på juletreet, og som mener det er en musikalsk kunstform det er verdt å ta vare på, enn si videreføre.