Jubileum schmubileum

deLillos «Peiling på seiling» (Drabant)
JUBILANTER: deLillos er ute med sitt sekstende studioalbum, 30 år etter debuten. 

JUBILANTER: deLillos er ute med sitt sekstende studioalbum, 30 år etter debuten. 

Det er smått ubegripelige 30 år siden debuten «Suser avgårde» deiset ned i bakken, et album som fortsatt er svært gledelig å høre igjen. Like snålt er det å tenke på at deLillos med «Peiling på seiling» (en tittel like lat og slapp som Pixies-comebacket «Indie Cindy», derav den dølle overskriften) er ute med sitt studioalbum nummer 16. Det er unikt i norsk sammenheng.

Jeg liker at de er der, deLillos. At de aldri har lagt ned bruket, men bare peisa på med sitt. Nå skal jeg ikke hevde å ha fulgt dem like intenst i alle år, og jeg hadde nok fått problemer med å ramse opp et tosifret antall av titlene også, men det er fint å ha et såpass sentralt band i norsk rockhistorie som fortsatt holder på.

Det åpner med en Beckstrøm-låt (må vel være første gang?), en fin sak om bortfallet av de gode, gamle bygdeoriginalene, som det blir færre og færre av, på godt og vondt.

Det er i det hele tatt mye mimring og lyrisk vandring i fortids grums. «Aldri epleslang» er en av de fineste, en klassisk munter-trist Lillo-sang, der han uffer og akker seg over at barna bare er inne og spiller dataspill i stedet for å dra på slang eller gjøre hærverk. Akkurat slik menn over femti skal være. Ungdommen nå til dags! Er ikke engang like jævlige som oss!

Platas beste spor er den helt nakne og vonde «Det kalde vannet», en tekst om en kjip barndomsopplevelse, der en liten og tilsynelatende triviell fartshump for et barn brenner seg fast og aldri slipper taket. Som det kan være å oppleve å bli kastet ut i kaldt vann forårsaket av ei mor som rører i fylla. Den har noe «After the Gold Rush»-trist over seg, lekkert arrangert med et spinkelt piano, noen beskjedne gitarer og til slutt perk og hele orkesteret. Fint, trist og litt ubehagelig.

Jeg har alltid funnet Lars Lillo mest tiltalende når han er på sitt mørkeste, og det var nettopp disse låtene som gjorde at «Suser avgårde» slo så hardt ned i hodet mitt, og da spesielt sangene «Livet er en liten dings» og «Siste sommerferiedag», disse bekmørke, sjelelig forvirrede og eksistensielle sporene jeg fortsatt ikke har blitt lei av. Det mangler iallfall én sånn her, synes jeg, der mollgrepene tar kvelertak på deg.

Les også: «De fire store - et solid dypdykk»

«Første ettersommerdag» bærer bud om det i tittelen, men er heller en streit og fin poplåt, attpåtil med gitarriffet fra «Min beibi dro avsted» (åpningssporet på debuten) som det bærende element. Og det er jo koselig med ei linje som «Nå har vi vært så mye sammen/ nå skal vi få litt fri/ til å være meg og deg og ikke vi», men det er ingenting av det nesten Kafka-traumatiske fra låtens onde stebror «Siste sommerferiedag».

Nuvel, det er i grunnen pirk. Liker også godt den irskinspirerte poplåten «Bare meg» av Beckstrøm, en låt som sikkert blir fin i en tyngre og hardere liveversjon. «Peiling på seiling» er ei fin plate å jubilere med, men den er nok fort glemt når neste kommer. For den kommer. De gir seg aldri, deLillos. Og takk og lov for det.