Groovy og kosmisk powertrio

På «The Mules of Nana» overfører Orango deres særegne groove svært godt til studioformatet, samtidig som spennvidden i låtmaterialet er litt større enn tidligere.
ORANGO «The Mules of Nana»: De spiller hårete rock som tydeligvis får løvet til å falle, denne powertrioen. 
        
            (Foto: Stian Nybru)

ORANGO «The Mules of Nana»: De spiller hårete rock som tydeligvis får løvet til å falle, denne powertrioen.  Foto: Stian Nybru

Orango anno 2017 låter ikke ulikt bandet som fullengder-debuterte med «Villa Exile» for tolv år siden, men de har allikevel forbedret seg på de fleste områder. Gruppas rock’n’roll-palett er bred nok til å sørge for nokså fritt spillerom.

Powertrioens referansepunkter hører hjemme i sørstatene og på vestkysten av USA – og da snakker vi selvsagt om tiåret fra ’67 til ’77. Dette er de selvsagt ikke alene om, men det Oslo-baserte bandets egenart viser seg både i spillestilen og låtmaterialet.

Flere riff, og trommespillet er som dratt rett opp av den boblende sumpen mellom storheter som Lynyrd Skynyrd og Grand Funk Railroad, og soundet på denne skiva har en del til felles med svenske Graveyard. Svenskenes dragning mot den mer okkulte og eh… narkoliberale delen av gammel slengbukserock, er allikevel i Orangos tilfelle i stor grad erstattet av inspirasjonskilder som The Allmann Brothers og Crosby, Stills, Nash & Young. Det er også en klar touch av funk, både i samspillet og koringene.

Powertrioen er et av disse banda som er farlig gode til å spille, men allikevel ikke roter seg bort i introverte jamsessions. Blikket og brystkassa er alltid rettet opp og fram, og fingrene jobber for låtene, samt den varierende intensiteten i disse – i stedet for å ta steget inn i flinkis-bobla. Kanck, Slåke og Gaardløs er da også rutinerte herremenn, ikke spedkalver med prangende eksponeringsbehov.

De mer dempede låtene er hakket hvassere, enn når den musikalske pendelen svinger mot blues- og boogieland. «Heartland» er dog et eksempel hvor den hårete sumprocken sitter svært godt, og «Train Keeps Rolling On» er både fintfølende og kontant. «Heirs» er bare nydelig, og endepunktet «Ghost Riders» er sjeldent følsom vestkyst/countryrock. Sistnevnte er en subtil perle, der vokalharmoniene og gitarspillet løfter helheten opp til et kosmisk nivå.

Dette er ikke popmusikk, og de fleste låtene blir stadig bedre for hver gjennomlytting. Ja da, vi snakker om en klassisk grower her, folkens!

Tidligere har jeg ansett Orango som et band som har overbevist i større grad fra scenen, enn på plate. På «The Mules of Nana» overfører trioen sin særegne groove svært godt til studioformatet, samtidig som spennvidden i låtmaterialet er litt større enn tidligere.