At Stavanger-bandets eksplosive pop vil sprenge grensene ytterligere i årene som kommer er lett å forestille seg, om de fortsetter å levere like sterke og humørsmittende låter som på denne debutplata. Åpningslåten «Magazine» er som en sterk kopp kaffe noen har sneket en shot vodka i, og godstemninga dør på ingen måte ut i løpet av albumets elleve låter.
Sløtface har en del til felles med den mer poppa fraksjonen av 90-tallets alternative rock. Navn som Weezer og The Breeders dukker i hvert fall opp i undertegnedes hode flere ganger i løpet av platas spilletid.
Selve spillet til Stavanger-bandet er dog mer ekspansivt, og tør jeg si «moderne» enn nevnte referanser. Til å være et band med sin basis fra punkrocken, er arrangementene sjeldent fargerike og progressive. Her skjer det mye, noe som gjør meg sjeldent sugen på å se denne kvartetten live.
Bandet har da også ett ess i front, i form av Haley Shea. Hun synger med både kraft og en frekk snert, og vokalistens melodilinjer supplerer låtene ypperlig. Å være såpass fremoverlent, og levere sitt budskap med så mye attitude som Shea gjør, er en sjeldenhet blant norske vokalister.
Det eneste lille drawbacket med «Try Not To Freak Out» er at låtenes lynne, med unntak av «Slumber», kun er stemt i dur. Men band er som folk: Man foretrekker som regel de positive og sjarmerende foran innadvendte sutrekopper, ikke sant?
Låter som «Pitted», «Pools» og «Galaxies» er utstyrt med så mange pophooks at de kunne ha berget storfangst som kveiteline. Innen denne musikkstilen har svenskene alltid hatt et overtak på oss nordmenn, men dette Stavanger-bandet er ikke redd for å spille pop med stor P.
Sløtface går ikke stille i dørene, og vi kommer nok til å høre mye fra denne gjengen i årene fremover.
