Intervjuene i forkant av Leon Bridges’ andre album avslørte at texaneren ønsket å kvitte seg med retro-stempelet i kjølvannet av hans glimrende debutplate «Coming Home».

Etter lang stillhet – og et middelmådig singelsamarbeid med den ellers briljante Nick Waterhouse – var mine forventninger til «Good Thing» som til hverdagskosten, ikke til festmåltidet man har planlagt en uke. Heldigvis var alle bange anelser grunnløse.

Der de evinnelige sammenlikningene med Sam Cooke og de brylkrembefengte R&B-sangerne fra overgangen mellom 50- og 60-tallet definitivt traff blink for tre år siden, utstråler Bridges nå mer karakter og egenart. Eventuelt en oppgradering av artister som Raphael Saadiq og Aloe Blacc.

På de 10 låtene som utgjør «Good Thing» lykkes Bridges med naturlig bruk av samplinger, synth og moderne effektbruk, og etter å ha lyttet seg gjennom albumet skjønner man at 28-åringen har gått gjennom en naturlig utvikling snarere enn et kalkulert skifte.

Spennet i stil er stort til å passe inn i albumformatet, men Bridges og hans produsenter lykkes i å samle mange løse tråder i én sterkt musikalsk knute.

«You Don't Know» har en tung discobeat som drivkraft, mens «Bet Ain’t Worth the Hand» er en ypperlig bru mellom old school soul og moderne R&B. «Big Bad News» tar sitt rammeverk fra 70-talls funk, som sklir over i jazz noir fra enden av bardisken på en sliten kneipe.

Esset er allikevel den folkinspirerte balladen «Beyond» – den vakreste låten jeg har hørt i år. Bridges har null problemer med å selge inn den banale teksten som ektefølt; man ser for seg den kjærlighetssyke unge mannen med gledestårer i form av diamanter trillende ned kinnene. Selv går jeg helt ned i emo-kjelleren hver gang jeg hører denne (nærmer seg nok 30-40 ganger nå).

Dette er musikk som svært få har talent nok til å kunne lage. «Beyond» er en fireminutters masterclass i låtskriving. Måten sisterefrenget løftes over i en allsangvennlig outro er kunst på Lennon/McCartney-nivå.

Det eneste bomskuddet på «Good Things» er den i overkant ivrige funklåten «If It Feels Good (Then It Must Be)», som blir for mager og puslete midt i raden av musikalske tungvektere på «Good Things». Noen ny Bruno Mars blir nok Bridges aldri – og akkurat det er virkelig helt greit.

Jeg er svak for sangere som projiserer sårbarhet på en troverdig måte – som om de er blottet for frykt og selvbevissthet. Bridges er en av disse sjeldne vokalistene; typen som kan knurre, men skjønner at det ofte er mer effektivt å male. Fysisk sett har han ikke noen stor rekkevidde, men når Leon strekker seg etter de høye tonene minner stemmen meg om Curtis Mayfield fra Impressions-æraen.

Den jazza, akustiske «Georgia to Texas» runder av plata til samme effekt som «River» gjorde på debuten. Den føles litt for kort, selv om den ikke er det – som når baren stenger idet du egentlig kunne tenkt deg én øl til. Selve beviset på at man har hatt det hyggelig.

Nå har Leon Bridges laget to veldig bra, men ganske forskjellige plater. Min indre Nostradamus sier at dette kan være begynnelsen på noe stort.