Mørkt, farlig og vanedannende

Det var lytteropplevelser som dette The Cramps mente da de sang om «some new kind of kick». Jeg liker iallfall å tro det.
De har dårlig tid, gutta i Iceage. Nå er de ute med sin fjerde fullengder, og her er det bare å henge på og dykke ned i materien. 
        
            (Foto: Matador)

De har dårlig tid, gutta i Iceage. Nå er de ute med sin fjerde fullengder, og her er det bare å henge på og dykke ned i materien.  Foto: Matador

Elias Bender Rønnenfelt er 26 år og utålmodig. Med bandene Marching Church og Iceage har han nå rukket å gi ut hele sju fullengdere, attpåtil med sideprosjektet Vår på flanken.

Det er i seg selv ganske vilt, men det aller villeste er at det er så vanvittig høyt toppnivå på det han bedriver. Og at han er fra Danmark.

Jeg liker både Marching Church og Iceage, og særlig de første jeg har hørt ganske mye på. Musikken kan derimot være litt streng i lengden, og nytes derfor best i begrensede og avmålte porsjoner.

Etter innstendig mas fra en god kompis jeg normalt stoler veldig på når det kommer til musikk, har jeg nå dykket skikkelig ned i Iceage, og dette har vist seg å være en svært verdifull investering i tid.

Dere husker hvordan det var før i tiden, for mange hundre år siden, da man hadde svidd av penger på ei plate, og du nilyttet og gravde og lette etter gull, selv om du sto ganske paff og forundret og klødde deg i hodet etter første gjennomgang?

Sånn hadde jeg det med Iceage, og siden de har ei ny skive ute, er det denne jeg har nektet å gi opp å trenge inn i universet til. Takk og lov, av og til skal det lønne seg med hardt arbeid.

Musikken deres karakteriseres ofte som punk, men det synes jeg er totalt misvisende. Her er det mange vink til artister man tidlig kalte punkrock, som The Saints, The Gun Club og tidlig Nick Cave, men i likhet med disse, er punkrockstempelet lite presist og veldig begrensende.

Mens punkrock på sitt beste er kontant, hardtslående og rett i trynet, er Iceages musikk mye mer kompleks, variert og avantgarde, noe man vitterlig også kan si om de ovennevnte referansenavnene. Sleng på Woven Hand/16 Horsepower og Crime & the City Solution i referansepytten, og du nærmer deg enda mer.

De ti låtene som utgjør skiva har nå snurret og gått i flere uker, og jeg har for lengst mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har måket gjennom plata i sin helhet, men vi snakker et sted mellom 25-30 ganger, noe som er mye i disse strømme- og skippetider.

Rønnenfelt synger helt fantastisk, og på en høyst ukonvensjonell måte jeg ikke helt kan sette fingeren på og si hva er, slik det også var med Jeffrey Lee Pierces røst (som Thåström hevder «skar som en kniv»). Han nærmest spytter ut ordene sine, og høres nesten eksaltert rusa ut, før man hører at det er full kontroll over hele linja.

Det høres mørkt og regelrett farlig ut, en egenskap jeg stadig oftere tar meg i å savne i rock, særlig i disse post-The Cramps-tider, og det slår meg derfor hvor forbanna viktig det er å få sett dette bandet live nå.

De har for lengst oppdaget dem i USA, der de er innlemmet i Matadors spreke stall, men deres popularitet bør også slå rot her på berget, og iallfall blant dem som fortsatt går rundt og leter etter det forgangne kicket man får av skiver som – i likhet med en stram singelmalt eller perfekt rakfisk – blir bedre og bedre jo mer vant du blir smaken.

Kjøp den gjerne på fysisk format, for perfekt vintageopplevelse. Dritbra, dette. Fjellstø femmer, attpåtil fra Danmark.

PS: Sjekk også ut skiva «Plowing Into the Field of Love» (2014). Den er, om mulig, enda bedre.


 

iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.