Hvor var hansomikkeskalnevnesmednavn?

Derfor var forventningene skrudd opp til elleve. The Dwarves er selve inkarnasjonen av hva rocken i utgangspunktet var ment å være, nemlig farlig, utfordrende og forvirrende.

Både tekster, liveopptredener, coverart og intervjuer over 30 år har bare jevnlig underbygget dette. Med villbassen (pun intended) Nick Oliveri (mest kjent for sin fortid i Queens Of The Stone Age og Kyuss) i den nye besetningen, var ikke forventningene skrudd nevneverdig ned.

Oliveri kommer alene ut på scenen fem minutter før annonsert tid, kledt i svarte jeans og ei hvit Black Flag-skjorte, og vandrer utålmodig rundt på scenen, foran et Paradisbukta helt uten publikum. «Alle» er på Moddi, som vel må kunne sies er det motsatte av The Dwarves.

To minutter over tiden kommer resten av bandet ut, til tonene av den russiske kultfiguren Эдуард Хиль (også kalt Edward Gil. Google navnet, og dere skjønner), og det er bare å få ryddet unna den rosa elefanten i rommet med én gang, nemlig at HeWhoCannotBeNamed, den maskerte knallisen, ikke er med gutta. Det er synd. Han er mannen som får selv Nick Oliveri til å fremstå som ehhh… Moddi, og er et visuelt og viktig medlem, ikke minst imagemessig.

Av den grunnen er The Dwarves redusert til et mer straight A4-band, men de starter likevel med fanen høyt hevet, da «Is There Anobody Out There?», en deres aller beste sanger, er første låt ut, noe jeg antar er et sjeldent utslag av et subtilt understatement. For det er nesten ingen der. Men de kommer krekende utover hele konserten. Etter fire, fem låter er det tett og rimelig pakka foran scenen.

Jeg liker ikke å klage på dårlig lyd, men det låter som ei bikkje langt ut i settet. Det er høyt, grøtete og kjipt, uten at bandet later til å bry seg. Heldigvis. Men det er irriterende. Oliveris traktorbass drønner over det meste av bandet, og det er nesten vrient å høre hvilke låter de spiller. Det tar seg noe opp i settet, og Far selv er blid som ei sol, og gjentar repeterende – og dypt selvironisk – at de er rocklegender, mellom annenhver låt.

De leverer varene, for all del. Bandet er tighte som fy, men det blir likevel et noe redusert inntrykk man sitter igjen med, i og med at hansomikkeskalnevnesmednavn ikke er der og gir konserten den crazy x-faktoren. Artig, fint og ganske bra. Verken mer eller mindre.