Forventningene er høye når HT på forhånd har gått ut og lovet en forestilling helt utenom det vanlige, i en av sine største satsinger på teateret noensinne.

Det hele starter i scene vest der publikum sitter på scenen, mens skuespillerne sitter i publikums stoler. Vi blir tatt med tilbake til slutten av 60-tallet, da UiTs første rektor – Peter F. Hjort – blir spurt om å danne et universitet i Tromsø av daværende kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik. Bondevik var nemlig så imponert over Hjort som syklet på vinterstid i snøstorm (derav navnet på forestillingen), at han mente han var rette mann for oppgaven.

Og mens vi sitter der på slitte gulvtepper som jeg kun har sett hjemme hos bestemødre som nekter å gi slipp på 70-tallet, dukker plutselig skuespillerne opp blant publikum – og snakker til oss.

De er studenter ved UiT, alle med sin unike historie om hvorfor de havnet i Tromsø, om sine ulike meninger om oppdrett og olje og natur – nettopp slik studenter i dag. Og akkurat idet vi har blitt vant til de flygende ravnene Hugin og Munin som heises ned fra 14 meter over hodet på oss, stoppes forestillingen. Vi skal over til del to.

Enmannsshowet Figenschow

Del én av forestillingen imponerte, der man som publikum kanskje for første gang får se deler av teateret som vanligvis er skjult for andre enn skuespillerne. Så føres man gjennom lyssatte tunneler før man entrer et rom der fire solister fra Vokal Nord står på en roterende scene.

Også entrer Kristian Fr. Figenschow. Enmannsshowet Figenschow som kanskje alene kunne ha båret store deler av forestillingen. I alle fall når målet er å forstå hva UiT har drevet med i 50 år.

Temaet er rettigheter og vassdrag, om hvordan små kommuner i nord lett kan la seg blende av gründere med mye penger og lovnader om gruvedrift og arbeidsplasser. Og om hvordan en forsker fra eksempelvis UiT fort kan havne midt i debatten, uten egentlig å bidra med noe annet enn synsing og utydelig akademiker-språk. Og hele veien er han mesterlig akkompagnert av Vokal Nord.

Det er herlig å se Figenschow harselere med forskerne, og det er imponerende å se hvordan han mesterlig hopper mellom de ni(!) rollene han spiller i løpet av noen få minutter. Personlig likte jeg best hans tolkning av en nordnorsk fisker, nærmere Rorbua tror jeg ikke man kommer uten å hete «Mossa».

Les også: I kulissene til HTs gigasatsing

Mister den røde tråden

Med så god start har man en forventning om at resten er like bra. Det gjelder dessverre ikke for «Sykle i snøstorm». Der de to første delene var morsomme, underholdende og opplysende, er de tre neste nokså diffuse. Og preget av at dans og performance. Det er på ingen måte noe galt i verken dans eller performance, men hvis målet er å fortelle UiTs historie mister man den røde tråden her.

I del tre er ulike forskningsfelt representert med hver sin danser, men hadde det ikke vært for fortellerstemmen til skuespiller Guri Johnson, ville man neppe skjønt forskjellen på en geolog eller biolog.

Del fire foregår på det HT har reklamert med som «den største og bruneste baren i Nord-Norge med live musikk». Mulig den er størst, men neppe brunest. Og definitivt ikke den mest underholdende. Ketil Høegh leder seansen med å harselere med den innesluttende forskeren som ikke ønsker oppmerksomhet eller publisitet. Som journalist kan jeg ikke si meg annet enn enig, det kan virke som alle forskere får sosial angst hvis «noen fra avisa» ringer.

Det er litt underholdende, og innimellom ganske treffende, men langt fra det beste jeg har sett av mannen som klarte å gjøre utenriksminister Halvdan Koht til noen man kunne ha sympati for i storfilmen «Kongens nei».

Gikk regissøren opp for ideer?

Også kom den store finalen: Forestillingen på fiskemerden utenfor HT. I godt vær, med flott lyssetting, heftig koreografi og fantastisk vokal av Johann Sara og Marita Isobel Solberg var det en nydelig avslutning på et teaterstykke som helt åpenbart har tatt mye av HTs ressurser den siste tiden. Men selv til imponerende breakdans og urfolk-elektronika kommer jeg likevel ikke unna tanken: Hva har dette med UiTs historie å gjøre?

LES OGSÅ HT tar publikum til havs i en storslagen jubileumsforestilling

Jeg blir ikke klokere av å se på dansere legge på svøm i våtdrakter. Kanskje gikk regissør Petter Næss opp for ideer, og tenkte at han like greit kunne hedre UiT ved egenkomponert performance?

Jeg gikk fra HT lørdag kveld etter å ha ledd, blitt opplyst, blitt underholdt og tidvis imponert. Men jeg gikk ikke fra HT lørdag kveld og tenkte at dette var en opplevelse jeg ikke kunne vært foruten.