Man følger normalt brukbart med, men da jeg forrige torsdag, i småslapt feriemodus i utlandet, så at det var ei ny skive med DumDum Boys klar til fredagen, kjente jeg angsten tok meg i noen sekunder. For det var følelsen av å svikte som slo ned. Dette burde jeg visst. Hadde hørt snakk om noe, men ingen dato etc.

Jeg var likevel bare ført bak lyset, i likhet med de fleste fans og bransjen generelt. Å hive seg rundt på mobiltelefonanmelding var uansett ikke noe man vurderte. Bandet har lagt ned flere år i studio for å få dette akkurat som de vil. Da kan jeg saktens ta meg tid til å lytte på den i ei ukes tid. Man er jo ikke ungdom selv lenger, heller.

Mitt forhold til et av landets største rockband gjennom tidene har vært kronglete. Da den første EP-en - og de to første skivene - kom, var jeg i slutten av tenårene og superfan.

Etter «Transit» (1992) dabbet interessen litt av, selv om jeg i ettertid har lyttet meg tilbake i katalogen deres og funnet spor av gull hele veien, der jeg attpåtil synes mange av de senere platene låter ufattelig mye bedre enn flere av de til tider helt enormt overproduserte skivene fra rundt 25 år siden.

Men er man i tvil om DumDum Boys har det i seg, er det bare å se dem live. Der er de bestandig bra. Og de er irriterende uangripelige. De er supertight, Prepple er fortsatt en ekstremt tøff råtass som frontfigur, som bestandig eier lokalet eller festivalmarka, og riffmeister Kjartan Kristiansen ser altså så uforskammet rockstar-cool ut at det nok kan ta drepen på mang en tilårskommen rocker.

Og de blir heller aldri teit på skive. Langt derifra. Det er bestandig noe deilig, salt lakris i godteposen (en metafor for dem som har skjønt hvilke søtsaker som teller når det gjelder).

«Armer og bein» er deres ellevte studioplate, og en fin tilvekst til den øvrige katalogen. Den åpner med et veldig Keif-tungt Kjartan-riff, før Prepple overtar showet, i salutten «Lange dager». Han synger fremdeles bra og viser heller ingen tegn til slitasje. Hans register som vokalist synes jeg for øvrig er undervurdert, i den grad man kan kalle en av landets mest kjente og populære vokalister for dét.

For han har i seg både det røffe og bøllete, og synger etter hjertet og eget forgodtbefinnende, akkurat passe hest og grovskåret, men er også tilforlatelig komfortabel med de ømmere og følsomme låtene.

Plata er en fin miks av begge kategorier, der jeg er særlig svak for platas midtparti (vet i skrivende stund ikke hva som er A- og B-side), der vi får servert alle rettene. Den luftige, spretne og tilgjengelige poplåten «Full fyr» er knall, mens «Den perfekte stormen» er passe døsig og sommerslapp, på en fin måte.

Låten som stjeler showet her i gården er «Frem fra glemselen». Bassriffet Aslak Dørum åpner med kunne vært Gluecifer på sitt mest fremoverlente, før det litt tynne og kvasse riffet til Kjartan sender den kontante og urtøffe rocklåten av gårde. Det sveipende refrenget, med de dystopiske og selvfornedrende tekstlinjene, gir gåsehud hver gang jeg hører det. Her synger Prepple fantastisk.

På slutten der, når han tilfører prefikset «selvmord» til «pakt», og presser det ut høyere enn det øvrige refrenget, og roper at nevnte pakt gikk til helvete, tenker jeg at dette er det faen meg ingen andre enn dem som kunne ha gjort. Det er dessuten ingen som roper «Helvete» tøffere enn Prepple. «Hellvettøøø!», spytter han hovent og aggro. Helt nydelig.

Produksjonen er også verdt å applaudere, der ny mann i båten, Martin Horntveth, har vært med å skru. Det har han gjort med bravur, for det låter direkte utsøkt, og ironisk nok mye skarpere og kontant enn det gjorde i den tidligere delen av karrieren deres.  Slikt pleier jo normalt å utvikle seg motsatt.

At han er mest kjent fra Jaga Jazzist bør uansett ikke skremme, ikke minst når man vet hvor mye rock det også bor i mannen. Hans bidrag i Springsteen-bandet Asbury Park overgikk jo nesten Max Weinberg, da han slo enda hardere og like presist. Klokt valg av DumDum, dette.

Bergens Tidende-journalisten Frode Bjerkestrand skrev følgende i sin omtale av skiva «Ludium»: «Det må være utrolig artig å være så kreativ etter såpass mange år i bransjen». Det var i 1994, altså for et kvart århundre siden. For en jævla evighetsmaskin av et band. Jeg tar gjerne ei ny skive om seks nye år.