God pop, rock, soul, metal og beslektet snadder var ikke mangelvarer i inneværende år, men at rundt regnet halvparten av undertegnedes «topp 50» – til min store overraskelse – består av norske album, er gledelig.
Her har jeg, etter utallige runder med mental håndbak med selv, hostet opp de ti aller beste.
Spillelista med 50 2018-perler bør du selvsagt også sjekke ut. (Deathhammer og et par andre band som ville ha havnet inne på min personlige topp 50 fra musikkåret, er dog ikke tilgjengelig via strømmetjenester)
data-type="p" data-id="1df25340-2816-466f-ab7f-b8d27f5a8a47">
Årets suverent vakreste. Fra å være en av de beste artistene innenfor den stadig mer inkluderende americana-sjangeren gikk Kacey Musgraves med denne plata over i det internasjonale toppsjiktet av artister – uavhengig av stil og form. På «Golden Hour» viser hun seg som en popsnekker med kreative superkrefter. Den – i mangel av et bedre ord – moderne miksen av pop, rock og country er spekket med elektroniske småtriks, uten å gi helt slipp på den amerikanske folkemusikken. Jeg ville ikke ha redigert bort ett eneste sekund fra dette 13 låter lange sammenhengende kunststykket.
Kacey Musgraves har som nevnt levert årets vakreste plate, men ingen gjorde
styggvakkert
bedre enn Årabrot. 15 år etter at Kjetil Nernes kravlet opp av søppelfyllinga kalt Årabrot i Haugesund, slår eksentrikeren nå ut i full musikalsk blomst. Hans ektefelle Karin Park fortjener nok også en god porsjon ros, for å fargelegge Nernes’ skyggefulle og snerrende låter med nydelige melodier. Beste norske i 2018.
Retro-gutten som i 2018 tok sin soulmusikk i alle slags retninger, og endte opp med musikalsk jackpot. Leon Bridges lager dansemusikk med like stor selvfølge som han triller ut folkinspirerte ballader. Denne plata overrasket meg virkelig, og at unge Bridges inkorporerer både soul, folk og jazz i sin særegne kompott av R & B – og får alt sammen til å
funke
– er imponerende. Min indre Nostradamus sier at denne amerikaneren blir en dominant artist i årene fremover.
Aaaaaaargh! Plater som dette er grunnen til at man aldri oppnår «voksen» musikksmak, og kan fortsette å skremme naboene litt – selv som satt småbarnsforelder. Mammoth Grinder tar det den groovy delen av death metal og biffer alt opp med litt crustpunk. Dette er bandet som topper konsertønskelista mi i det kommende året. Kjøp deg tannbeskytter, hjelm, skuddsikker vest – og kast deg inn i moshpiten du også!
Er han en moderne Ray Davies, Tom Petty eller Nick Lowe? Det viktigste er uansett at Rayland Baxter lager smarte, iørefallende låter fulle av punch. «Wide Aawake» er også plata med den strammeste produksjonen jeg har hørt i 2018. Her er hvert gram av unødvendig fjas og fyllmasse trimmet bort, og vi sitter igjen med en viril, topptrimmet tiger av et album i skjæringspunktet mellom powerpop og pubrock.
En helt tilfeldig plassering på lista – jeg lover! Thrash metal har sjelden blitt gjort like rått, bedervet, barbarisk og
bra
. Denne überharry duoen fra østlandets indre granskau er mestere av sjangeren. Deathhammer fortsetter på sitt fjerde album å pumpe ut primale riff som får selv de minst behårede av oss til å headbange ukontrollert. Og jeg elsker dem for nettopp dét!
Allerede i vår ble undertegnede tatt totalt på senga. Kombinasjonen av skjønnhet og melankoli på singelen «Skjømming» satte meg helt ut, og forventningene til høstens album var derfor skummelt høye. Ingeborg Oktober innfridde med glans, i sin første samling av nytt materiale på fire år. 24-åringen fra Hamarøy triller varsomt ut gripende melodier, og nådeløse tekster – på dialekt – om ting vi helst unngår å snakke høyt om.
En plate satt sammen av mer eller mindre ferdiginnspilte låter som den svenske gitarguden med de blonde lokkene rakk å feste til tape – før han forlot oss, bare 40 år gammel, i 2017. Disse åtte sporene er, ironisk og tragisk nok, det beste beviset vi har for at Robert «Strängen» Dahlqvist var en formidabel låtskriver – i tillegg til en gitarist som kunne rocke enhver kåk. Hans bidrag i The Hellacopters og Thunder Express vil aldri svinne hen, men «Rock på svenska» er en mer personlig og imponerende musikalsk arv.
Husker ikke hvor jeg snappet opp dette tipset, men første møte med australske Constant Mongrel var et realt klask i fleisen. Alle som liker dunkel, intens rock, og nikker anerkjennende til referanser som The Fall, Joy Division og The Modern Lovers
må
låne ørene til dette albumet. Bandets maskinelle driv kan sammenlignes med Suicide og Kraftwerk, og beaten toppes med plenty av deilig gitarfuzz.
Blant sjeldent mange gode norske folk/americana-utgivelser i år, har Darling West fått flest runder på spilleren til undertegnede. Her til lands har vi lenge vært gode på produksjon og musisering, men Darling West kan i tillegg sette seg med rak rygg langs det internasjonale bordet der kun sjangerens aller beste låtskrivere har navnelapp. Hvis du ikke liker trioens tredje album – da liker du rett og slett ikke melodi.
BESTE KONSERTER 2018:
1. GLUECIFER, Buktafestivalen
2. OLA KVERNBERGS STEAMDOME III, Tromsø Jazzfestival
3. KOSMIK BOOGIE TRIBE + WET DREAMS + SUNSHINE REVERBERATION, Blå Rock Cafe
Se også de andre topplistene til Feedback her: