Hoodoo Gurus er et jeg band jeg aldri blir ferdig med.

Det er rart, dette. Jeg har band jeg elsker, eier masse skiver av, og som jeg ville forsvart med nebb, klør og skarpladde våpen om noen slang dritt om dem.

Men jeg spiller aldri skivene deres, enten fordi jeg har spilt meg lei, eller fordi smaken min har endret seg siden jeg kjøpte skivene og digget dem.

Det kan selvsagt være gøy om noen andre setter det på, da kan jeg sågar trampe takten, brøle med i refrenget eller vise ublu gjenhørsglede. Men jeg setter det aldri på, på eget initiativ.

Australske Hoodoo Gurus er ikke et slikt band. Altså, jeg hadde når som helst forsvart dem med livet som innsats, men jeg har aldri blitt litt lei av dem, og det skyldes nok en kombinasjon av at platene er enormt tidløse, samt at de traff hodet på en tenåringsgutt som var i støpeskjeen og var tilnærmet diagnostisk overopptatt av australsk rock.

De fleste platene deres er sterke, og alle har bra låter, men det er særlig de tre første som får kjørt seg når jeg trekker dem frem selv. At katalogen relativt nylig ble gjort tilgjengelig via strømmetjenester var også gledelig, og en god anledning til å sjekke dem ut for hittil uinnvidde, eller gamle fans som ikke vet hvor samboeren har stablet de gamle LP-ene sine.

Debuten er en blank terningkast 6-utgivelse. «Stoneage Romeos» (1984) burde avspilles i sin helhet minst én gang i året, iallfall om man hevder å like skikkelig bra rock laget på åttitallet.

Singlene fra skiva er avsindig sterke.

Den søte «My Girl» (don’t love me at all) er uimotståelig, men det er de harde rocklåtene som drar skinnet av pølsa, og i særdeleshet åpningssporet «(Let's All) Turn on». Bassintroen har noe «Neat Neat Neat»-The Damned-aktig over seg, før den eksploderer i trynet ditt, og deretter ser de seg aldri tilbake. Har tatt med halve skiva (6 låter) på spillelista.

Sjekk for øvrig ut forløperen, bandet The Victims, som hadde både frontfigur Dave Faulkner og trommis James Baker (et navn jeg derfor fikk store problemer med å ta på alvor som amerikansk utenriksminister. James Baker skulle ha bollesveis, og han skulle spille i Hoodoo Gurus, The Victims, The Beasts Of Bourbon og i The Dubrovnics, ikke surre med politikk!) til felles med Hoodoo Gurus.

«Television Addict» ble fort en intern hit på fester under videregående skole, og jeg kjenner fortsatt lukten av kjip deo, lunkent øl på langpils, sigaretter og søtt blandevann med syntetisk sitronsmak når jeg hører den.

Glatt en av tidenes beste punkrocksingler. The Hellacopters gjorde også en kul versjon av den (på B-sida av «Soulseller»-sjutommeren), dog uten å være i nærheten av å toppe originalen.

Punkrocken som lå i bunnen på flere av låtene i debutens skattkammer er tonet litt ned, men låtskrivingen til Dave Faulkner er fortsatt på topp. Skjønner ikke hvorfor denne skiva ikke spilles mer og/eller snakkes mer om. Elsker den. «Hayride to Hell» burde noen hver med sviktende låtskriveregenskaper bare stjele og covre, og den tostemte poplåten «Death-Defying» er til å dåne av.

På tredjeskiva, «Blow Your Cool» (1987), fikk de sitt kommersielle gjennombrudd, mens dumme purister sutret og sa at de var mye bedre før.

Vel, de hadde muligens et poeng, men jeg kunne gått i krigen for denne også, gjerne på mineleting med truger på føttene.

Åpningssporet «Out That Door» har skikkelig sånn døll åttitallslyd på trommene, men det gjør ingenting, for gitarriffet er så kult, og refrenget så episk og larger-than-life-storslått, at jeg ved hver eneste avspilling får en følelse av frihet og trang til å drikke øl og være 17 år, i en stjålet bil, uten sikkerhetsbelter, i 160 kilometer i timen, på vei til ei strand, med masse lettkledde damer på egen alder som jeg overhodet ikke har draget på. Minner!

Har inkludert seks låter fra denne skiva også, ironisk nok uten deres største hit, «What’s My Scene», for den har jeg aldri likt, men det får du nå høre selv, om du vil. Jeg synes den er masete. Og jeg har – som kjent – alltid rett.

Derfra og ut har jeg tatt med noen highlights, ikke minst flere låter fra den helt merkelig underkjente «Crank»-skiva, som jeg husker som en enorm opptur, og som jeg mer enn gjerne spiller fortsatt.