Musikk å bli sakte-forelsket i

Finn fram tøflene og slåbroken!
 
        
            (Foto: Jason Quigley)

  Foto: Jason Quigley

The Delines er hovedsakelig en duo bestående av Richmond Fontaine-frontmann Willy Vlautin og sanger Amy Boone. Drøyt halvparten av dette albumet ble faktisk spilt inn i 2016, men ble satt på vent etter en brutal bilulykke som krevde ni operasjoner (!) for å få Boone på beina igjen.

Heldigvis gikk det bra både med sangerens kropp og stemmebånd; bandets andre album fortjener et publikum blant alle som liker soul, folk og americana. «The Imperial» representerer alt som er bra med subtilitet i musikk. Låtene maser aldri, men fanger interessen i øyekroken. De smyger seg så rolig og selvsikkert innpå deg, og til slutt ender du opp som helt fortapt i uttrykket.

The Delines’ har stilistisk en del fellestrekk med de dempede låtene fra sørstatsrockerne Drive-By Truckers, men topper sin musikalske «comfort food» med langt mer soul. «The Imperial» har også noen felles trekk med hva Lambchop gjorde i og rundt sitt nydelige år 2000-album «Nixon».

De hverdagstragiske karakterene er beskrevet på nesten «Hamsunsk» vis i historiene formidlet av Boone. Hun forsterker stemningene ypperlig, vekslende fra hviskestemme til soul-crooning – som en voksen mellomting av Rickie Lee Jones og Etta James.

I virkeligheten kjenner vi kanskje ingen personer helt som figuren i «Holly the Hustle», men hun er en interessant type man lett seg for seg. De mer universelle «Eddie & Polly» har de fleste derimot møtt – i bunnen av en flaske, på den lokale kneipa.

Den spiller nakne «Roll Back My Life» er et fascinerende stykke musikk. Vokalisten akkompagneres stort sett av pianoakkorder med mye luft mellom hvert anslag, og den musikalske pulsen er fraværende. Som lytter holder man nesten pusten i en blanding av frykt og glede for hvordan låten og historien skal ende.

I skrivende øyeblikk er «That Old Haunted Place» favorittlåten, og den må du bare høre. Jeg klarer ikke forklare hvordan man lager så intelligent, og samtidig så gripende musikk – ei heller gi den en rettferdig beskrivelse.

Jeg ble skikkelig sakte-forelsket i dette albumet, som i seg selv føles som en triumf i en hverdag der man prøver å presse x antall nye band og artister inn i hjernen, via ørene.

For meg er «The Imperial» selve definisjonen av en søndag-morgen-plate. Noen gangerman bare unne seg noen timer i slåbrok og tøfler, og da er denne plata et perfekt tidsfordriv.