Som fløyel i ørene.
Ren musikalsk fløte.
En frisk og funky bris.
Klisjéene skriker etter å bli tatt i bruk, i beskrivelsen av album nummer to fra Durand Jones & The Indications.
For dere som fortrekker å komme til poenget umiddelbart: Dette er nydelig musikk, som alle som liker nydelig musikk bør høre – nå. Låter som «What I Know About You», «Don’t You Know» og «Court of Love» får man bare lyst til å gi en god klem.
Han er ingen kopi, men Durand Jones har mye til felles med Curtis Mayfield. Oppveksten i Louisiana gjør dog at Jones tilføyer litt vokal varme og fuktighet til backingbandets litt kjøligere storbysoul. Med en så silkemyk stemme, er det nesten sykt å tenke på at Jones fram til samarbeidet med The Indications hovedsakelig var saksofonist – ikke sanger.
The Indications har da også flere likhetstrekk med nevnte Mayfields band, The Impressions. Der noen typer soul med utgangspunkt i storhetstiden på 60- og 70-tallet tramper og gynger, lister The Indications seg lett på tå. Kompet oser av ung energi, mens et vell av lekkert arrangerte strykere utbroderer de søtladne melodiene.
Og så er det harmoniene. Herregud, harmoniene! Den lekre flerstemte sangen er arrangert på sjeldent intelligent vis, og melodien dette tilfører er det virkelige esset i skjorteermet til unge her Jones og hans kumpaner. Tenk doo wop, The Temptations og The Beatles – alle på én gang.
Produksjonen er så stilren at det er en fryd, og selve stilen er ikke retro, men tidløs. Tematikken er, i god soul-stil, kjærlighetens opp- og nedturer. Jones har i tillegg noen gode, om enn noe dystre, betraktninger om hvordan det er å leve godt under toppen av rangstigen i nåtidas USA.
At soulmusikken har helbredende krefter, bør alle ha fått med seg. Selv om ingen verdens ting skulle feile deg, anbefaler jeg uansett å bade ørene i «American Love Call» til helga.
data-type="a" data-id="102601486">
