Storslått sonisk opplevelse

The Devil and The Almighty Blues svever høyt på sin tredje skive.
– Også spiller vi det samme riffet i en halvtime og jammer oppå der, gutta! The Devil & The Almighty Blues er ikke redde for å la riffet gå. 

– Også spiller vi det samme riffet i en halvtime og jammer oppå der, gutta! The Devil & The Almighty Blues er ikke redde for å la riffet gå. 

Det er bare å innse det: Noen musikere lager hitsingler. Andre lager gjennomtenkte kunstverk og storslåtte soniske opplevelser. Jeg vet hvem som blir å overleve når jeg blir verdensdiktator.

Oslo-bandet følger formularet de har lært seg på de to forrige skivene deres, bare at de har forkastet denne tåpelige «less is more»-holdninga mange musikere har lagt til seg og erstattet den med mer av alt, men til riktig tid. Akkurat som i et ritual.

Første gang jeg satte på skiva fikk jeg nemlig følelsen av å være til stede på en voodoo-messe et sted i de amerikanske sørstatssumpene; komplett med zombie-orkester, dansende prestinner og en helstekt gris som snurret over det flakkende bålet. Og det var bare etter første låten, «Salt The Earth» (12:32). Den neste, «One For Sorrow», er ikke mye bedre hva ritualer angår, der den innleder med et gjentakende kor-motiv, men som sagt: Mer av alt.

Man kan vel diskutere hvor i det musikalske landskapet «Djevelen» hører hjemme, men jeg frykter for at det ville bli en meningsløs debatt. Bandet lager sin egen sjanger i grenselandet mellom stoner rock, blues og americana så mørk og skitten at man burde dusje etter å ha hørt dem. Og selv om man knapt nok finner en mer tradisjonell musikksjanger enn bluesen, er dette så langt unna man kan komme en standard tolvtakter. «Djevelen» moderniserer bluesen uten å fjerne tennene og klørne til den gamle krokodilla. Bare lytt til hovedriffet i «No Man S Land» så vil du forstå. En av platas sterkeste låter. Synd at den bare varer i 6 minutter og 57 sekunder og er platas nest korteste låt.

Ekstra gledelig er det at «Djevelen» er større enn sine enkeltkomponenter. Flere av medlemmene har nemlig fortid fra skranglete garasjerock-band i det øverste diskant-sjiktet, men takket være Kim Skaug (bass) og Kenneth Simonsen (trommer) har bandet funnet en indre groove og dybde som virkelig lar gitaristene Petter Svee og Torgeir Waldemar skinne som de sumpblues-stjernene de har blitt. Samtidig som at de har laget seg en sjanger hvor vokalist Arnt O. Andersens åpenbare mangler, blir fortrinn.

Som tittelen kan hinte til, er dette Oslo-bandets (ja, du gjettet riktig:) tredje skive. Den forrige het «II» og debutskiva var oppkalt etter bandet selv. Jeg frykter for fortsettelsen. Gutter, la ikke neste skive hete «IV»! Men kom gjerne endelig ut med ei ny ei. Jeg venter i spenning!