Lyden av iskaldt, fersktappet øl

Klassisk, amerikansk rock'n'roll med skarpe gitarer. Akkurat hva vi trengte akkurat nå.
De gjør alt de kan for å se søte og snille ut, Criminal Hygiene. På plate høres de derimot både slemme og tøffe ut, og det er - tross alt - dét som teller i det lange løp. 
        
            (Foto: Dangerbird Records)

De gjør alt de kan for å se søte og snille ut, Criminal Hygiene. På plate høres de derimot både slemme og tøffe ut, og det er - tross alt - dét som teller i det lange løp.  Foto: Dangerbird Records

Denne L.A.-baserte gjengen var inntil nylig ukjent for meg, og har bare gitt ut ei skive tidligere, 2013-utgivelsen «Crmnl Hygne». Den er et svært uferdig og lurvete produkt, med 17 låter hamret ut på 39 minutter. Nå har de heldigvis ikke så dårlig tid i studio, og har erstattet kvantitet med kvalitet.

Hadde noen fortalt meg at dette var ei plate fra et ukjent, underkjent og amerikansk rockband på slutten av åttitallet, ville jeg ikke reagert, bortsett fra å ha påført meg store mengder selvforakt for å ha gått glipp av dem i hine hårde og hårete dager. Men det låter slik åkkesom, på en hundre prosent positiv måte. 

Og det er særlig ett navn som tvinger seg på her, nemlig The Replacements, Minneapolis-bandet som svirret mellom undergrunnen og samtidige åndsbrødre som etter hvert tok steget helt opp (Sonic Youth, Dinosaur Jr, The Lemonheads og R.E.M., for den saks skyld).

The Replacements skilte seg dog ut fra disse, da de mer var tuftet på klassisk rock’n’roll og pop fra syttitallet, med strålende melodier under masse gitarer, og med en suveren vokalist i Paul Westerberg, som ga brillefine assosiasjoner til både Faces og Big Star, men med ferten av noe punkrock-farlig i bunn.

The Replacements-assosiasjonen til Criminal Hygiene er så unngåelig at bandet sikkert er drita lei av å høre det for lenge siden, men det bør uansett være en kompliment de kan pynte seg med, snarere enn å kjenne det som belastende på noe vis.

Vokalisten har den samme eplekjekke, smått nonchalante og coole attituden som Westerberg, og låtene spenner fra kontante rocklåter (åpningssporet og fjorårssingelen «Hardly News») via catchy powerpop («Dangers of Convenience») til smektende semiballader («Thankless» er en av årets beste låter). Akkurat som nevnte orkester.

Skiva høres bare så forbanna lekker ut hele veien, perfekt produsert, akkurat passe crispy og rufsete, men uten noen gang å bli glatt på noe vis. Gitarene, harmoniene og melodiene renner bare ut av høyttalerne som iskaldt, fersktappet øl, og etterlater deg med et livsbejaende behov for å ville ha mer og mer av det, igjen og igjen, slik bra skiver skal være.

Criminal Hygiene er et band som neppe vil endevende platebransjen, og de vil neppe prege oppsummeringene av musikkåret 2019, når det skal gjøres opp regnskap i slutten av desember.

Kanskje kom de for sent inn i bildet, at de ville gjort mye mer ut av seg i 1989 eller noe. Kanskje er ikke rock som dette viktig nok for folk lenger? Kanskje mangler de mytepotensielle skandaler eller «en sterk historie» – blæh – eller en gjesteopptreden på et stort TV-show?

Jeg aner ikke. Slikt er ofte mer tilfeldig enn man liker å tro. Derfor håper jeg fortsatt at tilfeldighetenes skjebne skal treffe dem og gi dem velfortjent åtgaum og stormende jubel. Det hadde de virkelig fortjent. Knallbra skive, dette.