De canadiske eksentrikerne gjør det i sitt eget tempo, og der tar ting tid. Det er tre år siden forrige plate, og da var det seks år siden sist. Men dette er et band jeg tåler å vente på, da skivene deres ofte er så tettpakkede og – på en bra måte – tungfordøyelige at man uansett bruker mye tid på la dem feste seg, gro røtter og vokse på.
Bandet burde i grunn appellere ganske bredt, til tross for at det er lite tilløp til hits i musikken de lager, men det er ikke det samme som at den er utilgjengelig, for det er den ikke overhodet. For de relativt lange låtene til tross (de er sjeldent under fem minutter lange, unntaket var 2010-skiva «Wilderness Heart», deres klart minst interessante plate), er de mestere til å holde på oppmerksomheten underveis.
De blander da også frekt og tilforlatelig elementer fra David Bowie, Led Zeppelin, Pink Floyd og Captain Beefheart, og gnurer det sammen til sin høyst særegne greie. Det er ikke vanskelig musikk, du har bare ikke hørt noe som ligner direkte heller.
Mine største innvendinger og forutinntatte skepsis til denne skiva er bortfallet av originalmedlemmet Amber Webber, dama med den karakteristiske og hypnotiske vibratostemmen. Hennes vokalbidrag har vært en vesentlig del av soundet deres, både i koringene og på de låtene hun har sunget lead.
Hun har også tatt med seg makker Joshua Wells og de er nå Lightning Dust på heltid. La oss håpe det blir en lykkelig celledeling med knallbra plater fra begge fraksjoner. LD er jo også helt fantastiske på sitt beste, dog betydelig mer poppa og lette i uttrykket.
Erstatter for Amber er Rachel Fannan (fra tidvis eminente Sleepy Sun), og selv om hun ikke har samme sterke signatur på vokalen, gjør hun jobben og vel så dét. For det er ingen skuffelse i sikte her. Det er uansett tydelig at skjeggefar Stephen McBean fortsatt er bandets sentralvarmeanlegg.
Av skivas åtte låter (fordelt ut på formfullendte 42 minutter) er ingen av dem svake, og de siger over tid jevnt på alle sammen, slik bra skiver er ment å gjøre. Produksjonen til svært ettertraktede John Congleton er sedvanlig kompleks og massiv, og skiva gjør seg derfor ekstra godt avspilt i et stort rom, uten naboer på andre siden av veggene, eller veldig høyt på bra hodetelefoner.
Skulle jeg trekke frem én, måtte det være «Boogie Lover», en låt hvis bassintro er identisk med deres egne «Rollercoaster», og det må da for schwingende være lov å stjele når en gjør det fra seg selv? Klart de er lov.
Har hørt gjennom skiva 9-10 ganger nå, og den siger stadig bare mer på. Black Mountain er et sånt band, og til tross for utskiftninger i førsteelleverens sentralrekke, er dette fortsatt et band med stø kurs, ute i et farvann de er temmelig alene om å seile inn i.
