Mindre er mer

Av og til lager Bruce Springsteen plater som ikke prøver å bety absolutt alt for absolutt alle. «Western Stars» er en av de fineste.
«Western Stars er et pent skritt bort fra highwayen Bruce kjører på når han vil bety innmari mye for nesten alle, og ut på sideveiene han tar når han vil snakke om mindre temaer og mindre liv enn sitt eget», skriver vår anmelder. 
        
            (Foto: Sony Music)

«Western Stars er et pent skritt bort fra highwayen Bruce kjører på når han vil bety innmari mye for nesten alle, og ut på sideveiene han tar når han vil snakke om mindre temaer og mindre liv enn sitt eget», skriver vår anmelder.  Foto: Sony Music

Springsteen har hatt Brooce-o-meteret stilt inn på maks i et par tiår nå. Han har gitt publikum alt det de vil ha, og mer til.

Han gjenforente The E Street Band, og holdt dem gående etter at medlemmene begynte å falle fra. Han har gitt ut en drøss plater, bokser og dokumentarer.

Han har gjort store gester («9/11-album») og holdt en haug endeløst energiske konserter. Han har skrevet en lang selvbiografi, og endog krystet en Broadway-forestilling ut av den.

På et eller annet tidspunkt fikk den tidligere så hemmelighetsfulle artisten et voldsomt behov for å tegne og forklare om alt. Også i forkant av «Western Stars» må han blåse seg opp litt: Presseskrivet babler om «et bredt utvalg amerikanske temaer, fra highwayer til ørkener, om isolasjon og fellesskap, og hjemmet og håpets bestandighet».

Når Springsteen snakker sånn, er det somme blant oss som kommer til bords med piggene ute. Show, don’t tell, sjef! «Isolasjon og fellesskap, og hjemmets og håpets bestandighet» er ikke særamerikanske temaer heller, for tenk. Selv om Springsteen ganske riktig er i stand til å få det til å virke slik, ikke minst på dette albumet.

Hvorom alt er. «Western Stars» er et pent skritt bort fra highwayen Bruce kjører på når han vil bety innmari mye for nesten alle, og ut på sideveiene han tar når han vil snakke om mindre temaer og mindre liv enn sitt eget. Det er «bare» sanger, dette her. De handler ikke om verken Trump eller klimakrisen, og er ikke fullstappet med klisjeer om «faith», «hope» og «redemption».

Snarere snakker vi om 13 fortettede portretter av menn – de er utelukkende menn – av den typen Springsteen selv kunne ha blitt, om han ikke hadde vært så ambisiøs og flink som han er.

Disse mennene har alle mistet noe. Som oftest en kvinne, noen ganger røttene, noen ganger troen, jobben eller rett og slett temperamentet.

Store deler av «Western Stars» utspiller seg på veien, slik Bruce-album pleide å gjøre i gamle dager. Menneskene haiker, kjører biler og tog. Én rir hester i Montana. En annen har bilkjøring som jobb. Han er stuntmann i Hollywood, og møtte en gang en B-filmskuespillerinne som likte ham ganske godt («she liked her guys a little greasy and ’neath her pay grade»).

Mannen i tittelkuttet jobber også i «filmen». Vi møter ham i sminken før han skal til pers i en Viagra-reklame. Frokosten er to rå egg og en slurk gin. Om ettermiddagene lever han på gamle bravader: Den gangen han var med i den populære kredittkortreklamen, og da han ble skutt i en film av John Wayne.

Noen av disse mennene klarer seg greit alene. De sitter på barer og forteller skrøner, de lever på minner, luft og lengsel. Andre sliter i samlivet. Noen har mistet sine bedre halvdeler for evig og alltid. Noen håper fremdeles at hun skal komme med toget fra Tuscon. Noen drømmer om en ny sjanse i livet. Andre vet at den ikke kommer, men holder ut likevel. Flere av dem medisinerer seg selv.

De er en type menn Bruce Springsteen har alle forutsetninger for å kjenne, for som sagt: Han kunne vært hver og én av dem. Så er det da heller ikke én tekstlinje på «Western Stars» som klinger falskt eller hult.

Musikken da? Akkurat slik forhåndsreklamen kunne fortelle om: Enkle, vakre, utpreget californiske folkpopsanger ikledd majestetiske stryker- og messingblåserarrangementer. Jimmy Webb og middelklasse-Woody Guthrie på to hester uten navn i ørkenen.

Gammeldags musikk, mye Glen Campbell og et snev Roy Orbison. Man kunne kanskje sagt «countrypolitian» – om bare musikken hadde vært mer country. Han synger uten den sutrete tonen han har for vane å legge seg til når han gir seg folkemusikken i vold. Takk!

I motsetning til de ihjelproduserte platene han har laget med The E Street Band i senere år, er «Western Stars» musikk som har luft og ynde i seg. Man fornemmer en himmel over sangene, snarere enn taket i et svett studiokontrollrom.

Det låter flott og velprodusert, og det er fordi det er sånn musikk som skal låte flott og velprodusert. Ikke fordi noen har ønsket å sikre seg i alle bauger og kanter i panikk for ikke å gjøre alle til lags.

Om det er et problem, så er det at så mye av materialet går i den samme duren og den samme midt-tempotralten. Albumets ensartethet og lengde (50 minutter) begynner etter en stund å virke mot det.

«Western Stars» hadde simpelthen virket sterkere om den hadde vært tre låter og ti minutter kortere. I alle fall for meg. «Somewhere North Of Nashville» kunne vært kuttet ut, det samme gjelder singlene «There Goes My Miracle» og «Hello Sunshine». De to siste har ikke spesielt interessante tekster en gang.

Men jeg hadde virkelig ikke trodd at jeg skulle kose meg glugg med et Bruce Springsteen-album igjen. Og jeg er glad og takknemlig for at jeg tok feil.

Jeg skal ikke si at «Western Stars» kan måle seg med «Nebraska» (1982) og «Tunnel Of Love» (1987) – to av de andre platene artisten har laget uten bandet sitt. Men jeg kan si at jeg synes den er like bra og trolig bedre enn både «The Ghost Of Tom Joad» (1995) og «Devils And Dust» (2005).

Det er ikke dårlig i det hele tatt.