Strålende sol – bakenforliggende mørke

GospelbeacH rister ut melodiøse perler av det regelrett utsøkte slaget, som om de var en jukeboks for pop, rock folk og country med utspring på Amerikas vestkyst.
 

Debut i 2015. Oppfølger i 2017. Den såkalt vanskelige tredjeplata høsten 2019. Man kan åpenbart stille klokka etter Los Angeles-baserte GospelbeacH (ja, de staver det slik), takk og lov.

Frontfigur Brent Rademaker har tidligere ledet an i de glitrende orkestrene The Beachwood Sparks og The Tyde (og sikker mange flere), mens det nå ser ut til at det framifrå bandet GospelbeacH er hans hovedbeskjeftigelse.

Der Beachwood Sparks hørtes ut som en blanding av Gram Parsons The Byrds-låter og en solbrun og lystig Neil Young, er GospelbeacH et band med enda større rekkevidde.

Åpningssporet høres ut som Stones’ «Wild Horses», der Mick Jagger er byttet ut med Gene Clark, og «Dark Angel», som følger etter, høres ut som The Jayhawks frontet av Tom Petty. Stundom går til og med tankene over til Ray Davies og et poppete The Kinks på lykkepiller (bare hør «Unswung»).

Selv om dette ikke er rock’n’roll i betydningen hardtslående musikk, er det bandets mest rocka siden debuten, samtidig som musikken både er supertilgjengelig og umiddelbart vanedannende.

Det er i bunn og grunn et godt, gammeldags album, dette, der låtene glir elegant over og inn i hverandre, og der den røde tråden mellom dem kjennes naturlig og lite påtatt. Avslutningssporet har sågar noe episk og «No Other»-stoisk (hør bare introen) over seg.

Jeg sitter i det hele tatt igjen med mye av den samme følelsen jeg hadde da The Jayhawks ga ut sine fire første skiver, at musikken er så tid- og trendløs, og at den kunne kommet ut i hvilket som helst slags tiår siden 1970. ja, det er en kompliment.

Rent musikalsk er dette ei plate til å bli i særs godt humør av, selv om mollgrep på ingen måte er fraværende (takk og lov). Likevel er det sårt å vite at det etter hvert faste medlemmet Neal Casal, som krydrer skiva med masse gitarer, ikke skulle rekke å oppleve at plata kom ut, noe som henger et sørgmodig bakteppe til plata.

Casal har vært en hyppig benyttet leiesoldat i studio og på turneer for forskjellige folk som Chris Robinson Brotherhood, Ryan Adams & The Cardinals (det beste Adams har jobbet med), Lucinda Williams, Willie Nelson, nevnte Beachwood Sparks og The Tyde og mange, mange andre. For ikke å glemme et solid knippe strålende soloalbum. Han var også en strålende vokalist og låtskriver.

26. august orket han ikke leve lenger og tok sitt eget liv, en drøy måned før plata kom. Neal Casal ble bare 50 år. Takk for all musikken, du fine heidersmann.