Nok et musikkår skal oppsummeres, og det har vært en helvetes jobb med å koke ned 2019 til 10 favoritter. Takk og lov for at man har slike luksusproblemer å stri med!
Dette mener undertegnede er de 10 beste platene utgitt i 2019:
(For spillelister med Helges topp 50-skiver i Spotify og Tidal: Scroll ned til bunnen av artikkelen)
1. FUNEREAL PRESENCE «Achatius» (Sepulchral Voice Records)
Hvem er denne karen med skjegg og hette på? Han ligner litt på ingen, i grunn. Det amerikanske enmannsbandet Funereal Presence har nemlig laget et album ulikt alt jeg har hørt tidligere. Bak det New York-baserte enmannsprosjektet Funereal Presence skjuler det seg en herre ved navn Mattias Müller, som foretrekker det hakket fjongere aliaset Bestial Devotion. Og sjelden har merkelappen «multitalent» passet bedre, i og med at denne slu kisen etter sigende har gjort all jobben sjøl på sitt album nummer to. Selv for oss som er vant til å skrape kistebunnen inni den musikalske avgrunnen kalt ekstrem metal, er det ingen referanser som treffer særlig godt for å beskrive dette mytologiske eremittprosjektet. Med denne anbefalingen følger det en advarsel: «Achatius» er mørke greier som sender deg laaaaangt ned i kjelleren.
2. GRANEM «Solstreif» (Safe & Sound Recordings)
Årets norske sjokk! Denne høsten lusket en ukjent skald ut av skogen, med et knippe virkelig briljante låter i sekken. Godt hjulpet av Bjarte Lund Rolland (Kvelertak) sin bokstavelig talt enorme produksjon, skapte Frode Granum Stang et musikalsk univers som trollbinder sjelen. «Solstreif» er også ypperlig bevis på hvor viktig lyrikken kan være i musikk. I tillegg til to tonesatte dikt av kultpoeten Tor Jonsson, borer Stang sine sangtekster seg inn i hjerterota, i sine beskrivelser av utenforskap og isolasjon. «Solstreif» er et både vondt og vakkert album som fortjener et større publikum.
3. YOLA «Walk Through Fire» (Nonesuch Records)
Hun er et kjernekraftverk av en sanger, engelske Yolanda «Yola» Quartey. Sammen med mannen vi nå faktisk må få lov til å kalle «superprodusent», The Black Keys’ Dan Auerbach, har hun med debutplata skapt et 12-låters mesterstykke. «Walk Through Fire» låter som om Yola og Auerbach har lyttet seg igjennom kremtoppene i populærmusikkens historie, og stjålet alle de søteste bitene. Dette albumet er Auerbachs beste produksjon siden Dr. John-bautaen «Locked Down», og jeg vil anta at Yola er musikalsk kapasitet som kun synger på første verset. Country-soul-sjangeren har ikke klinget så bra som dette siden tidlig 70-tall.
4. THE DELINES «The Imperial» (El Cortez Records)
Søndagsplata over alle søndagsplater. Her det bare å brygge seg sterk kaffe, mekke litt god sikringskost, innta godstolen, stenge ute alle forstyrrelser, og nyte. Hver låt på «The Imperial» består av en historie der man suges dypt inn i tilværelsen til karakterene. Man sympatiserer og lider virkelig med dem. I bunnen av disse tonesatte novellene leverer duoen Amy Boone og Willy Vlautin (ex-Richmond Fontaine) – sammen med et helt formidabelt varsomt, men spissfindig backingband – en naturlig miks av americana og soul. Her er det klasse i alle ledd, på et album som med musikalsk utgangspunkt i de amerikanske sørstatene, og historier tuftet på dyrekjøpte livserfaringer.
5. DOUG TUTTLE «Dream Road» (Burger Records)
Tuttle meg tu, for et popgeni! Amerikanske Doug Tuttle tar musikkens vanskeligste øvelse, låtskrivinga, og triller ballen i åpent mål etter å ha presset så mye snacks som mulig inn i sine treminuttersepos. Lekre vers glir over i direkte heslig gode refrenger, med Tuttles smørmyke stemme i melodiens førersete. For å beskrive «Dream Road» må vi faktisk dra fram store kanoner som The Byrds, The Beatles og Big Star som referansepunkter. Hvordan kan denne enorme kapasiteten kalt Doug Tuttle være så allment obskur, etter å ha deiset ut fire feiende flotte album? Det er et mysterium større enn ananas på pizza og peanøttsmør på lutefisken.
6. BLACK PUMAS «Black Pumas» (ATO Records)
Ja, 2019 var virkelig året for prima soulmusikk! Blant de sterkeste nyvinningene har vi denne sjokkerende gode debuten fra en Texas-basert duo med det fikse navnet Black Pumas. Vokalist Eric Burton (ikke Burdon!) og låtskriver/produsent Adrian Quesada triller ut soul med både muskler og finesse. Sistnevntes gitarspill lager er imponerende melodisk mønster, mens Burtons stemme kombinerer styrkene til legender som Al Green, Otis Redding og Isaac Hayes. Black Pumas musikalske palett spenner fra bunnløs blå til rasende rød. Her kan vi lyttere danse og gråte om hverandre, i løpet av 10 små kapitler.
7. GHOST FUNK ORCHESTRA «A Song For Paul» (Colemine Records)
Nei, det er ikke en låt, men et av årets mest helstøpte album. Og det er godt at Ghost Funk Orchestra knytter musikken sømløst sammen, for her skjer det mye på én gang. Jazz, psykedelisk rock og funk er noen av sjangrene som kjøres inn i blenderen til dette New York-kollektivet. Fellesnevneren er det feteste soundet i 2019. Undertegnede er ingen lydnerd, men lydbildet på denne skiva er det mest smakfulle og lekre jeg har hørt på lenge, og ordet «orkester» er virkelig på sin plass. På toppen av alt får vi servert lekre og harmonier fra en knalltøff kvinnelig vokaltrio. «A Song For Paul» er det stiligste soundtracket til et urbant gangsterdrama jeg noensinne har hørt. Noen må bare lage filmen!
8. DANIEL NORGREN «Wooh Dang» (Superpuma Records)
Ukomplisert musikk rett fra hjertet. Dét er den beste måten å beskrive lyden av Daniel Norgren. Den røslige karen fra de svenske skogarna fortsetter å levere vakre toner og mektige grooves. «Wooh Dang» er i det ene øyeblikket som en rolig spasertur gjennom skogen, der tankene og følelsene endelig får lov til å puste fritt. Etter et kort blunk er det plutselig fest på den lokale kneipa, eller allsang på sørstatsverandaen. I løpet av snaue 40 minutter blir gospel, soul, americana, blues og rock en sterkt sammensveiset og harmonisk gjeng. Kapellmesteren er et geni som har musikk tytende ut av hver eneste pore i kroppen.
9. ENFORCED «At the Walls» (War Records)
Yeeeeaaaarrrgh! Dét er fortsatt utsagnet jeg føler beskriver denne plata best, etter timevis i bruk som mitt ultimate treningslydspor i løpet av 2019. Om du sitter hjemme, i en sivilisert setting: Bare husk å polstre omgivelsene godt før du setter på «At the Walls» – på skalleknusende høyt volum, selvsagt. Når Virginia-kvintetten Enforced byr opp til dans, forlater ingen lokalet uten varige mén. Bandet tar tak i den revitaliserte kultsjangeren thrash metal, og trøkker den ut som en gjeng hardcore-bøller i slekt med legender som Cro-Mags og Discharge. «At the Walls» har hakket høyere partyfaktor, og er litt lysere i flekkene, enn årets beste norske thrash-album levert av hordalendingene Inculter.
10. MATTIEL «Satis Factory» (Heavenly Recordings)
For. Et. Forbanna. Råskinn. Debutplata til den Atlanta-baserte singer-songwriteren Mattiel Brown renner over av ungdommelig entusiasme, trass og dyp kjærlighet til musikk. Dette er rock slik rock skal være: Potent, groovy og full av faen – med et sleskt glis rundt kjeften. Samtidig har Mattiel mange våpen i arsenalet. Hun kan croone en ballade som Nico på kraftfôr, bjeffe ut blues med pondus, og trille ut en høyenergisk «Springsteensk» rocklåt med flere hooks enn ei kveiteline.